søndag 9. oktober 2016

Et ærlig innlegg om angst

Dette temaet har jeg lenge tenkt at jeg vil og bør skrive noe om, men det har vært for nært, for sårt og for vanskelig for meg å gå inn på. Men nå kjenner jeg at det er greit, nå klarer jeg å være mer åpen og ærlig om det. Samtidig gjør det litt vondt i magen av å skrive om det, men jeg skal tørre.

Jeg har, mer eller mindre, slitt med forskjellig typer angst siden jeg var barn. Som barn var jeg redd for veldig mye, men jeg skjulte min redsel i skam. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg turte ikke vise min irrasjonelle redsel. Ja, for jeg forsto også da, at redselen var irrasjonell og at det er vanskelig for andre å forstå. Det er problemet med angst, den er irrasjonell og kan sjelden forklares eller forstås for de som ikke selv har kjent på den.

Som barn var jeg blant annet redd for å sove alene, jeg var redd for å ta heis og jeg var redd for tuneller. Jeg hadde mine strategier for å klare meg gjennom dem uten å måtte innrømme for andre at jeg var redd for alt og klarte å skjule det best mulig.

Jeg hadde også veldig sterk seperasjonsangst til jeg var ganske gammel, og det var veldig flaut ovefor mine venner, så det kunne jeg heller ikke innrømme.

Jeg har et veldig sterkt minne fra jeg er ganske liten, kanskje fem år eller noe rundt der. Jeg hadde lagt meg og vi hadde mange gjester på besøk. Jeg visste at de en gang kom til å dra, men jeg kunne ikke stole på at mamma kom til å være igjen. Jeg aner ikke hvorfor jeg skulle tro det, men jeg var livredd for at mamma skulle forsvinne ut av livet mitt. Hver gang ytterdøra gikk opp og igjen, ropte jeg på mamma. Ropte og ropte til hun kom og jeg fikk bekreftet at hun fortsatt var der. Da hun kom, ble jeg bare helt stille og sa ingenting, fordi jeg skammet meg sånn over at jeg kunne tro a hun skulle dra. Det var ganske mange gjester som skulle dra, noe som gjorde at jeg ropte ganske mange ganger på mamma, og hun fikk aldri noen forklaring. Etter hvert ble hun bare irritert, fordi hun ikke kunne forstå, så det tok lengre tid før hun kom. Og da fikk jeg panikk. Det var en grusom opplevelse.

Et annet minne fra barndommen var også da jeg skulle legge meg. Det var bare meg, pappa og en ste-lillebror. Lillebror sov. Pappa skulle hente mamma som kom med kveldstoget etter at vi var lagt. Det betydde at vi måtte være en kort stund alene. Men redselen for å være alene var så stor. Jeg skravlet og skravlet med pappa for å dra det ut. Men han måtte dra og jeg turte ikke si hvor redd jeg var. Da jeg hørte bilen kjøre avgårde, fikk jeg fullstendig panikk og løp ut på gangen og inn på soverommet til lillebror som sov og ropte ut at vi var helt alene. Men han sov. Jeg tror jeg la meg på gangen og gråt. Mer husker jeg ikke, men jeg tror jeg måtte ha gått og lagt meg igjen.

Jeg vet ikke om det var slike hendelser som gjorde at jeg utviklet angst for å legge meg, men i en periode hadde jeg, hver søndagskveld, angst for å legge meg. Egentlig hadde jeg angst for angsten, for angst er en grusom følelse, som tortur. Jeg tror det var tilfeldig at det kom på søndagskveldene. Jeg slet med å sove og trodde en stund at paracet var sovemedisin, helt til en dag det ikke funket lengre. Når jeg fikk angst sa jeg til mamma at det var ekkelt i magen og at jeg følte meg ekkel. Jeg visste ikke at det vat angst, bare at det føltes helt forferdelig. Derfor sov jeg i ganske for mange år på samme soverom som mamma og pappa. Og jeg hatet å sovne sist, så det hendte ofte at jeg holdt mamma våken til jeg selv sovnet.

Jeg hadde også angst for å spy. Det var noe av det verste. Hvis jeg følte meg kvalm, ble jeg livredd for å spy. Jeg var også redd når jeg var syk og hadde feber. Heldigvis var jo ikke det så ofte. Jeg var også da rett for å hoste for mye, for jeg kunne jo brekke meg, og det var skummelt. Det var ofte at jeg ikke kunne dra på skolen fordi jeg var kvalm og trodde jeg kom til å spy. Jeg har mange minner av at jeg er med mamma på jobb og sittet ved en bøtte. Jeg spydde aldri. En dag gjorde mamma noe lurt, hun ringte til læreren min og snakket med henne om mitt problem og de ble enige om at jeg skulle få legge meg på en sofa på skolen om jeg ble dårlig. Det betrygget meg så mye at hele problemet ble løst.

Som dere forstår, så var jeg redd for ganske mye. Men selv om redselen var der, var jeg et livlig barn med mye fantasi og glede. Jeg klatret høyt i trærne, lekte i den stri elva, gikk turer i skogen, lekte masse med barbie og var glad i å lekesloss. Jeg var et ganske vanlig barn på mange måter.

Jeg fikk heldigvis hjelp, fordi mamma klarte å se at hun ikke strakk til og måtte få profesjonell hjelp. Så jeg begynte å gå til psykolog. Jeg husker svært lite fra det. Jeg husker kun at jeg fikk beskjed om å tegne soverommet mitt ovenfra. Også husker jeg den aller siste timen, da hun sa til meg at hvis hun ikke så meg mer nå, så betydde det at det hadde gått bra. Og det gjorde det.

Jeg kjenner at det gjør litt vondt å skrive og tenke på dette. Jeg kjenner angsten langt der inne i magen et sted. En slags sorg, ensomhet og redsel. Man føler seg så liten, så alene og så innestengt.

Inger 11 år


Det var barndommen. Jeg begynte å studere i 2011. Fire år. Da jeg var kommet halvveis utviklet jeg angst igjen. En angst som jeg kjente igjen. Det var som at jeg falt rett tilbake til barnet. Barnet som ville rope på mamma. "Mamma, vær så snill, ta bort dette ekle, fjern redselen, redd meg!" Men mamma var ikke der nå, ingen kunne hjelpe meg bort fra meg selv. Det var uutholdelig og jeg måtte klare meg selv. Jeg hadde generalisert angstlidelse. Det betyr at den ikke er knyttet til noen ting, den kan komme når som helst. En tanke er nok. Panikkangst også, det er den verste angsten. Det er som tortur.

Jeg kjenner at jeg virkelig ikke liker å snakke, tenke eller skrive om dette. Det er så skremmende.

Angsten har kommet i forbindelse med høyt stoffskifte. Da høyt stoffskifte gir hjertebank, skjelving og en slags uro, noe som trigger angst. Jeg fikk plutselig angst for en hel masse ting. Det verste var angsten for å spise. Ja, det høres helt dust ut, men jeg fikk helt panikk for at maten skulle havne feil, i vranghalsen. Irrasjonelt. Så det tok meg en evighet å spise, jeg fikk knapt i meg mat og ble igjen livredd og fikk enda flere symptomer som trigget angst. Det va værre om jeg skulle spise sammen med andre, siden jeg var sykt treig med å spise. En periode klarte jeg bare å spise knekkebrød eller myke ting. Det endret seg hele tiden.

Fredrik fikk på den tiden sånne energidrikker på blåresept, så det reddet meg gjennom mange dager. Men som de er tengt til, så raste jeg jo opp i vekt. Dette føltes ikke gøy. Andre begynte å kommentere det og jeg klarte ikke si noe. Jeg kjente ikke igjen meg selv i speilet, men jeg prøvde å godta det og tenkte at alt var bedre enn angst. Jeg ville byttet angst mot å sitte i rullestol.

Jeg dro raskt til legen, da jeg ikke holdt ut dette, og fikk komme til en psykolog på ntnu, som var under utdanning. Men hun var flink og hjalp meg virkelig. Selv om jeg ikke var frisk da jeg var ferdig der, gikk jeg derfra med noen nye strategier som skulle gjøre meg friskere, samtidig leste jeg om angst og hva som kunne hjelpe og deltok i en angstring hvor jeg møtte andre som slet med angst. Det hjalp å vite at jeg ikke var alene og at vi var helt normale mennesker.

Sakte men sikkert ble jeg bedre. Jeg fikk igjen også angst for å legge meg, så døgnrytmen var helt på en snurr, fordi jeg dro det ut i frykt for å legge meg. Jeg var konstant trøtt og til tider lite tilstede (ikke merkbart) og jeg er meget imponert over meg selv og at jeg kom meg gjennom to års studie, fullførte og ble uteksaminert med middels gode karakterer. Det er de to verste årene i mitt liv. Et helvete. Jeg var så deprimert som jeg aldri før har vært. Jeg fikk etter hvert sovemedisiner som har reddet livet mitt. Søvn er livsviktig.

En ting skal dere vite om angst. Det stjeler enormt med energi. Man blir så ufattelig utslitt og er konstant sliten. Det finnes ikke et eneste pusterom, ikke en eneste gang man får slappet av, da kroppen er i konstant beredskap og klar til å løpe eller sloss. Angst er like slitsomt som å løpe maraton.

Det begynte å bli veldig bra etter at jeg begynte å jobbe. Rutiner på søvn, mat og gjøremål, være mer fysisk aktiv, føle meg viktig og kjenne mestring. Dette har i stor grad hjulpet meg å bli frisk. Jeg sliter fortsatt med angst, den er en del av meg, men den preger ikke livet i like stor grad lengre. Angsten får ikke styre mitt liv. Jeg har hele tiden gjort det jeg vil gjøre og trosset angsten. Det har ikke gått like bra alltid. Det hjelper å leve, det hjelper å ha annet å være opptatt av, ha små mål i livet å se frem til hele tiden.

Jeg kjenner det nå, hvor slitsomt det var å studere, alle krav, forventninger og alt jeg måtte prestere. Jeg var en stund veldig redd for at jeg aldri skulle klare å være i en 100% jobb, men det har jeg overraskende klart veldig bra. Jeg gikk inn i det med innstillingen om at jeg måtte prøve, og kjente jeg at jeg ikke fikset det, så fikk jeg gjøre noe med det da. Men det har gått bra. Noen måneder etter jeg begynte å jobbe fast i en barnehage, kunne jeg endelig føle lykke. For første gang i mitt liv kunne jeg med hånda på hjertet si at jeg er lykkelig. Lykkelig. Etter to helvetes år, vat jeg blitt lykkelig. Lykken er ikke å eie eller ha, det er noe du føler inni deg når man kjenner seg komplete og hel og viktig og uavhenig og frisk. Jeg blir friskere og friskere og livet smiler.

Alle endringene jeg gjorde i mitt liv førte igjen til at jeg gikk ned i vekt igjen. 8 kg har jeg gått ned. Jeg er ikke lenger overvektig, men normale meg. Jeg har så mye mer energi og lyst til å gjøre så mye. Det er så godt å føle denne friheten. Dere aner ikke hvor slitsomt angst er.

Tanken på at vi skulle få barn, ble ikke like skremmende, men nå vet jeg at jeg vil klare det. Jeg var lenge livredd for at jeg aldri skulle få oppleve det. Men nå har vi det bra, nå fungerer livet, så nå er barnet velkommen.

Det var min lange, korte historie om angst. Det har lært meg masse. Jeg verdsetter livet på en annen måte. A4-livet er helt supert.

Phew, det tok på å skrive dette her, så nå må jeg ut og gå meg en tur og tenke på helt andre ting.





lørdag 30. august 2014

Evig utvikling

De siste dagene har jeg tenkt på en side ved meg selv. Dette vil jeg fortelle dere litt om i dag. Det er faktisk blitt så lenge som to år siden jeg skrev noe om personlig utvikling, så nå skal det skrables ned noen ord.

For noen år siden skrev jeg her en "liten" liste over mål jeg hadde for min personlige utvikling, og jeg er veldig spent på om jeg har klart noen av disse målene og hvor i livet jeg nå er. Jeg har ikke tenkt å trekke dem frem igjen, men jeg vil skrive noe om hvor jeg er nå. Innimellom gir jeg meg lov til å være stolt over min utvikling og iallefall når Fredrik poengterer hvor mye jeg har utviklet meg.



En gang var jeg en liten, grå mus som satt i et hjørne og så vidt turte røre på en finger. Ikke i alle sammenhenger, ikke over alt, men en del av meg var den lille, grå musa. Yndlingsfargene var blå, svart, brun og beige. Ubevisst farger som gjør en usynlig. Jeg turte ikke ta sjansen på å si noe feil og lot derfor heller være. Mine tanker og meninger stemte ikke overens med alle de jeg møtte her og der, jeg hadde lite å si og kommentere til enkelte ting folk snakket om og mente generelt lite om mye. Hadde lite kunnskap om det meste og mye gikk derfor over hodet på meg. Jeg kunne ikke gi komplimenter, for hvor flaut er det ikke å si noe fint til noen som kanskje ikke mener noe fint om deg? Ubevisst. Før.

Nå. Jeg har meninger. Mine meninger. Jeg tør si mine meninger selv om andre er uenig, men jeg er ikke den mest bastante. Jeg tør le av meg selv, fordi jeg er feilbarlig. Jeg tør å si at "det der kan jeg ingenting om" eller "han har jeg aldri hørt om" og lignende ting som bekrefter og gir meg lov til å godta at jeg ikke har all verden med kunnskap. Og jeg identifiserer meg ikke med min fortid, jeg er den jeg er i dag. Ja, jeg er den jeg er i dag, pga min fortid, men fortiden er ikke meg.

Jeg har lært utrolig mye. Jeg har lært veldig mye ved å være sammen med Fredrik. Lært å kommunisere, lært å omgås mennesker, lært å gi komplimenter, lært å ta initiativ, lært å like meg selv. Jeg har nå innsett at jeg har lært ved å observere Fredrik, og det får meg til å tenke på hvordan barn tar etter sine foreldre. Jeg tør gi komplimenter når jeg synes noe om noen, uansett hvem det er og hvor godt jeg kjenner vedkommende. Jeg tør å si at det var hyggelig å se og møte noen, også uansett hvem det er. Jeg tør å smile og vise engasjement. Jeg tør å hoppe inn i samtaler og diskusjoner, jeg tør å delta i samtaler der jeg ikke kjenner noen. Jeg tør rett og slett å bli kjent med nye mennesker på egenhånd. Haha, dette høres rart ut for noen kanskje, men det er ikke så ille som det kan virke. Jeg har alltid hatt mange venner og bekjente rundt meg, sjelden hatt problemer med å bli kjent, men man må ha kjent meg veldig godt for å forstå hva jeg mener.

Jeg har også lært at Fredrik absolutt ikke er standarden når det gjelder det "sosiale mennesket". Han er ekstraordinær og spesiell. Han skravler masse med hvem som helst og alle. Han klarer ikke sitte i ro i sosiale selskap med masse folk. Det er som en ufrivillig storm herjer inni ham, hvis han ikke har hilst på alle og hatt samtaler med de fleste. For ham er det ubehagelig å sitte i ro og han har veldig lyst til å snakke med alle. Jeg har lært at jeg er ikke som Fredrik, jeg har lært at alle ikke er som Fredrik, jeg har lært at jeg ikke trenger å være som Fredrik. Jeg er meg på min måte.


http://www.webpsykologen.no/artikler/ungdomstid-psykiske-voksesmerter/

Jeg har de siste to årene blitt mye tøffere når det gjelder sosiale selskap. Jeg holder ikke kjeft. Jeg har lært at man må stille spørsmål for å vise at man faktisk er interessert i å bli kjent, uansett om du vet svaret på spørsmålene du stiller, eller om du kanskje egentlig ikke bryr deg om hva hen svarer. Det handler om å ta inititativ. For jeg tenker jo det om andre som ikke spør meg om noe, som kun svarer på det jeg spør om og ikke sier noe mer, at de ikke er interessert i meg. Men trenger det egentlig å være sant? Kanskje har andre tenkt at jeg var avvisende? Det tror jeg. Jeg har i ettertid sett tilbake på alle flotte, hyggelige menneskene som prøvde hardt å bli kjent med meg, men når man ikke får noe tilbake, så gir man opp. Det er ikke lett, men man MÅ faktisk ta initiativ selv, man MÅ gi noe av seg selv. Noen vil kanskje si her: "Oh, captain obvious!" Jepp, det er meg - litt sånn på etterskudd - alltid.

Mine to nærmeste har bemerket disse tingene ved meg. Min nærmeste nr 1 har kjent meg hele livet, så det er virkelig gyldig. Min nærmeste nr 2 har kjent meg i 6 år, så det sier noe om at det har skjedd på kort tid. Det er hyggelig og det er godt og jeg kan bekrefte det de merker. Begge kan si at de ikke lenger trenger å "passe på meg" når de har med meg hos fremmede folk. Og i starten av forandringen tror jeg begge ble noe overrasket over at det gikk så lett. Man kan kanskje si at jeg har blitt tryggere på meg selv? Men jeg er ikke ferdig, altså, jeg klatrer fortsatt.

Men en annen viktig lærdom er at det faktisk er lov til å være stille. Det er lov til å bare lytte. Det er lov til å bare være litt også i sosiale lag. Når man er trygg på seg selv, vet man at det ikke er noe galt med deg, selv om man ikke alltid prater med noen. Så, har du ikke lyst, er det greit. Det tenkte jeg i dag. Jeg var ikke i pratehumør da vi var på en sosial sammenkomst, men jeg var ikke ukomfortabel fordeom, jeg bare orket ikke prate og synes det var helt greit å bare sitte der å observere og lytte og tenke. For noen år siden ville jeg ikke klart å være komfortabel med det, jeg ville febrilsk lett etter noe å si og pga det ikke funnet noe å si og følt meg ukomfortabel og usikker. Andre ville ha merket det og kanskje prøvd å snakke med meg og jeg ville blitt kjempeusikker og kanskjer redd og ikke visst hva jeg skulle si. Det er ikke så farlig nå. Og i dette så har jeg lært at jeg faktisk ikke alltid liker å snakke. Jeg liker noen ganger å bare være eller gjøre. Det kan være slitsomt å snakke noen ganger. Det handler ikke om at jeg er sjenert, det er bare at jeg ikke har lyst hele tiden.

En annen forandring er at jeg snakker og viser mer hvem jeg er - fordi jeg vil at andre skal vite hvem jeg er og at jeg er noe. Jeg tenker at jeg kanskje ikke egentlig var så veldig mye før. Selvfølgelig, sier du, var du noe før også. Ja, jeg har alltid vært noe, men har alle andre visst at jeg var noe? Egentlig? For hvordan i all verden kan de vite det, uten at jeg viser dem det? Uten å kjenne meg? Og hvordan kjenne meg, når jeg ikke viser hvem jeg er? Kanskje tenkte jeg at jeg ikke var verd å kjenne, kanskje tenkte jeg at jeg ikke hadde noe å gi, kanskje tenkte jeg at jeg ikke var noe interessant å kjenne - ubevisst. For nå kan jeg ikke gå fra et sted uten å ha fått sjansen til å vise hvem jeg er, jeg kan ikke la dem tro at jeg er stille, kjedelig og fargeløs. For det er jeg ikke! Jeg setter ikke meg selv under alle andre på samme måte lengre. Vi er like mye verd. Kanskje er jeg ikke like interessant for alle, men jeg er interessant for noen. Og jeg vil ikke gå glipp av spennende samtaler, morsomme øyeblikk og interessante mennesker.

 
Mine yndlingsfarger er nå mosegrønn, okergul, vinrød, mørkelilla, orange... Farger generelt, er jeg veldig glad i. Jeg føler meg tom hvis jeg forlater huset uten farger på meg. Jeg er opptatt av at mitt ytre skal kunne avsløre noe av det som finnes på min innside, noe av mine interesser, mine tanker, mine meninger og den jeg er. Jeg vil at meg skal skape nysgjerrighet. Jeg vil bli husket som en fargerik person.

Det er gøy å utvikles!

fredag 20. desember 2013

Brente mandler

I dag har Inger laget brente mandler. Det er andre gangen jeg lager det, men det ble ikke like bra som første gang jeg prøvde. Denne gangen hadde jeg litt for mange mandler, noe som gjorde at de fortere brant seg, så jeg vil anbefale alle å ta litt og litt om gangen om du har tenkt å lage masse. Og en annen ting, det er fysisk tungt for armen og veldig varmt.

Jeg tenkte jeg skulle gå gjennom de forskjellige fasene når man lager brente mandler, for det synes jeg er litt gøy. Først, jeg brukte ca 1,5 kg mandler, 600 g sukker og 6 dl vann. Først la jeg klart to brett med bakepapir, og så helte jeg sukkeret og vannet i en stor stekekjele/panne og lot det løse seg opp før jeg tilsatte mandlene. Så var det bare å la det koke en stund til alt vannet hadde fordampet.

Her kan du se en mandel fra vanlig til ferdig karamellisert.
1.
Først må alt vannet fordampe.
Da trengs det ikke så mye røring, men jeg gjør det likevel, for plutselig er alt vannet borte.

2.
Her kan du se at mye av vannet har begynt å fordampe,
noe du også kan se på veggene av pannen
- sukkeret som begynner å legge seg som et stivnet lag.

3.

4.
Nå ser du hvordan det ser ut rett før alt vannet har fordampet.

5.
Nå er alt vannet borte og alt ser veldig tørt og sannete ut
og det er mye tyngre å røre rundt, og det er nå det er viktig å røre hele tiden,
ellers brenner mandlene seg, for nå starter karamelliseringsprosessen.

6.
Her har alle mandlene blitt karamellisert.
Det er her viktig å ikke steke de for lenge, da de fort brenner seg og smaker mer brent enn godt.

7.
Til slutt er det tid for å legge dem utover en plate til avkjøling.
Avkjøl litt og knekk opp etterpå, de kan sitte ganske hardt sammen.

8.
Også kan man gjøre som meg, putte de i et glass....

...Med litt pynt på.
Koselig julegave.

onsdag 27. november 2013

Møter vi barna der de er?

Noen mennesker setter dypere spor enn andre, noen historier fester seg i hjertet og får meg til å føle - kanskje gråte eller le. Tankene mine setter i gang og jeg lar dem surre rundt i hodet mitt en stund, før jeg blir nødt til å feste dem til et ark, sånn at jeg kan slippe andre tanker til.

Denne historien her, for eksempel. Om lille Lotte som trengte litt ekstra trygghet, men som bare ble misforstått av de voksne på skolen. Heldigvis for henne at hun har en fantastisk mor som stiller opp for henne og som forsto at hun ikke reagerte som hun gjorde for å være slem, men at det faktisk var fordi hun var så usikker og redd.

"Hva om barneskolen hadde møtt Lotte der hun var? Hva om de hadde satt seg inn i hva angst er? Hva om det var astma hun fortsatt hadde slitt med? Hadde de ikke satt seg inn i det? Hvilket vær hun måtte holde seg inne i, hva slags mat hun måtte unngå, hvilke aktiviteter hun tålte og ikke tålte, hvilke medisiner hun skulle ha, og når? Hva hadde det kostet "skolen" å kurse assistenten, og kanskje klassestyrer, i hva angst er, hva man kan og ikke kan forvente av et barn med angst."

Det er ikke så lett for et lite barn å fortelle hva man føler, iallefall ikke til de som ikke spør de riktige spørsmålene. Jeg husker selv hvordan det var å være redd da jeg var liten, jeg turte ikke en gang å si det, men jeg tror heller ikke at det vistes så mye på meg egentlig. Det gjør uansett vondt å være så redd når ingen ser eller forstår.

Noen ganger reagerer barn uforståelig for de voksne, kanskje fordi man egentlig ikke vet hva barnet føler innerst inne. Vi voksne antar så mye hele tiden, men det trenger ikke være slik vi tror bestandig, for det er så mye som skjer bak vår rygg. Barn blir ofte misforstått, feil barn får skylden for noe andre har gjort, et annet barn blir ikke sett fordi det aldri sier noe eller gjør noe galt. Ser vi barna på riktig måte? Møter vi dem der de er? Gjør vi det? Klarer vi det i strømmen av barn som krever vår oppmerksomhet? I stresset over alt som skal gjøres, planlegges, skrives og ordnes... Plutselig er det noe vi går glipp av, noe veldig viktig, fordi vi ikke er akkurat der det skjer. Tror vi på det barna forteller, da? Tar vi dem på alvor? Forstår vi egentlig hva barn føler? Skjønner vi hvor stort det kan føles for de små, det som vi bare syntes var en bagatell? Vi MÅ ta barna på alvor! Vi må høre på det de har å si og vi må vise at vi lytter. Vi må SE dem.

Jeg har hørt flere barn som forteller at det skjer når lærerne eller assistentene ikke er der. Jeg har hørt historier om barn som får kjeft fordi barnet bråker i timen. Hvilket bråk er det? Jo, det er kanskje latter. Hvorfor ble det bråk? Jo, fordi et annet barn fikk det andre barnet til å le. Er det ikke lov til å le? Kan man ikke prøve å sette seg inn i situasjonen til barnet? Og hva føler barnet da? Urettferdighet. "Hvorfor er det jeg som får kjeft, og ikke haun?" Sinne. Også reagerer barnet, og den voksne blir så lei. Så lei at den ikke gidder å prøve å sette seg inn i hva som skjer i hodet på barnet. Så lei og så travelt og så opptatt og så mye som skal gjøres, har ikke tid til å lage noe sak, derfor er det bedre å sende ut på gangen og aldri egentlig snakke om hva som er årsaken.

Neste gang barnet møter den voksne, smiler ikke barnet. Barnet ler ikke i timen. Når noen da prøver å få haun til å le, så blir barnet rasende og slår. Det andre barnet roper til og gråter. Den voksne gir det ropende barnet full oppmerksomhet. "Hva skjer? Hvorfor gråter du? Hva er det? Hvem?" Det andre barnet får skylden igjen. Hva føler det da? Urettferdighet. Håpløshet. Ensomhet. Sinne. Sorg. Motløshet. Barnet løper ut. Den voksne etter. Barnet stopper ikke, slår om det blir tatt på, roper stygge ord og nekter å stå stille. Den voksne forstår ingenting. Den voksne sukker: "Ikke nå igjen...." og lurer på hva som er grunnen til at barnet er så sint.



Det sitter to voksne og mange barn i en ring på gulvet og prater. Plutselig skjer det noe ingen ser. Et barn roper: "Haun klønet meg. Det var haun. Haun klønet meg." Barnet peker på et annet barn i ringen. Hva gjør man da? Man har ikke peiling på hva som skjedde, eller hvorfor det hadde skjedd. Man lærer at man ikke skal stille spørsmålet hvorfor til barn, for barn vet ikke alltid hvorfor. Det er kanskje et like stort mysterium for barnet selv, som for den voksne som ser det. Hva gjør man da? Barnet som ble klønet søker oppmerksomhet og anerkjennelse for det som skjedde. Den ene voksne blir i konflikt med seg selv fordi det er så mange andre barn der, og vet egentlig ikke hvordan man skal håndtere det. Den voksne sier bare "ja" til barnet som prøver å fortelle hvem som klønet haun. Barnet begynner å få mer og mer gråtende stemme fordi haun føler seg ikke hørt. Den andre voksne må ta affære, og sier at alle må være snille med hverandre og anerkjenner barnet som ble klønet.
Men hva med barnet som gjorde det? Vet vi noe om hva som egentlig skjedde før haun klønet? De voksne observerer at barnet sitter og kløner seg selv og ser veldig skyldbetynget, redd og lei seg ut. Den voksne ser at barnet angrer. Barnet prøver på seg selv for å kjenne hvor vondt det måtte ha gjort for den andre. Hvordan føltes det? "Jeg må også føle det samme, for jeg mente det jo ikke. Hva skal jeg si? Jeg tør ikke. Jeg vet ikke." Røde striper ligger igjen på kinnene til barnet. Trengte det barnet også anerkjennelse for sine følelser? Var det noen som så haun? Kanskje det var noe det andre barnet gjorde som fikk han til å føle sinne? Noe de ikke så... Det vet man ikke, men man vet at barnet fikk vondt inni seg etterpå.

Et annet barn sitter og gråter. Jeg går bort til barnet og spør hva som har skjedd. Barnet forteller at "Haun slo meg." Det andre barnet sitter rett ved siden av og har vanskelig for å takle sine følelser over det som hadde skjedd. Haun hadde slått sin beste og eneste venn, og nå vil ikke vennen leke med haun. Hva skal haun gjøre? Haun sier mye rart og dytter til ham. Det gjør barnet enda mer lei seg og irritert og haun vil enda mindre leke med haun. Så sier haun som hadde slått, noe uforståelig. Jeg spør barnet om det er unnskyld haun sier. Da ser haun opp og sier, "Ja... unnskyld." "Unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld." Men haun får lite respons og fortsetter med å si unnskyld, noe som irriterer det andre barnet som har tatt imot unnskyldningen.

Noen barn trenger litt hjelp til å håndtere følelser, noen barn trenger litt hjelp i sosialiseringen med andre barn. Disse følelsene er ikke så lett å håndtere bestandig. Derfor må vi ta dem på alvor og hjelpe dem på veien.

Jeg har møtt mange barn på min vei, og flere skal jeg forhåpentligvis møte.

En gang noen gode venner/barn lekesloss og hadde det gøy, gikk det galt. Det ene barnet falt og slo seg og begynte å gråte. Barnet ble tatt bort sammen med en voksen og de to pratet sammen. Fallet utløste en hel masse følelser hos barnet. Innestengte følelser og tanker. Uten noen form for overgang begynte barnet å snakke om hvordan det ble mobbet på skolen. Hvordan andre medelever sa stygge ting og ikke ville være sammen med haun. Hvordan andre lærere var opptatt og aldri så hva som skjedde. Hvordan lærerne bare svarte: "Det ordner seg" eller "Det går nok bra." når haun prøvde å fortelle hvordan han opplever sin hverdag på skolen. Hvordan haun følte urettferdighet da haun var en av de som fikk ny leksebok (noe som vil si at man trenger ekstra øving) og haun kjente seg flinkere enn mange andre som ikke fikk det. Hvordan læreren fortalte at haun jo ikke hadde gjort det haun skulle. "Det er fordi jeg er så sliten når jeg kommer hjem, fordi jeg blir mobbet hele dagen, og da blir jeg så umotivert og jeg orker ikke gjøre lekser..." Et fortvilet barn.

Dette barnet er smart, sosialt oppegående, hyggelig, morsom, pen, kreativ, omgjengelig og sjarmerende. Et normalt barn. Jeg forstår ikke hvorfor noen må være så ekle mot andre. Jeg synes det var utrolig vondt å høre og kjente meg litt hjelpesløs. Hvordan føles det ikke å være haun? Et barn som ingen hører på, det må føles så håpløst. Haun følte nok ensomhet, sorg, håpløshet, motløshet, sliten, lei...
Jeg kunne merke at haun hadde et behov for å snakke om det, for haun snakket og snakket og snakket usammenhengende. Jeg ble sittende på gulvet foran haun sittende på en stol og lytte aktivt. Haun satt der med tårer i øynene. Jeg er glad for at haun turte å fortelle meg det, jeg er glad for at jeg kunne være den personen som lyttet og anerkjente det haun følte.

TA BARN PÅ ALVOR! 

Barn er små mennesker med mange flotte tanker, ekte følelser og med et behov for å bli sett og hørt. Akkurat som meg og deg, og alle i hele verden! Men forskjellen er at de fleste voksne kan snakke for seg, voksne har andre voksne som støtter dem, de har advokater når de selv ikke kan tale sin sak. Hva har et barn? Hvis ingen voksne hører på barnet. Hvor skal barnet da gå? Hvem skal barnet da kontakte? Et barn er så hjelpesløs, og det er det som er så grusomt når barn opplever slike ting. Vi må ta oss tid til å lytte til dem, da gjør vi verden en tjeneste.


lørdag 9. november 2013

Sri Tiller Ganesha Tempel

I dag har man brukt lørdagskvelden på noe man ellers ikke gjør. Jeg har lenge hatt lyst til å besøke/oppleve forskjellige religiøse bygninger og gudstjenester, og fikk endelig med meg ei venninne. Valget gikk i dag på det hinduistiske tempelet på Tiller. Da ble Fredrik også med.



Vi fant frem hjemmesiden deres og så at det var åpent for alle og at de hadde gudstjenester (Pooja) hver dag kl. 19.00. Vi tenkte det kunne være interessant og spennende å oppleve noe nytt og lære noe om en annen kultur og religion. Så vi tok bussen og kom egentlig litt for sent, men oppdaget at en familie hadde tatt samme buss som oss og at det ikke hadde startet enda.

Valli - Murugan - Davayani
Da vi kom frem til tempelet ble vi litt usikre og nervøse for om det egentlig var lov, hva vi skulle gjøre, hvordan vi skulle oppføre oss og hva de kom til å tenke om at vi plutselig kom dit. Men det gikk veldig greit, de ville ha oss til å sitte fremst og passet alltid på at vi så alt som foregikk og forklarte hva som skjedde. Veldig imøtekommende og hyggelige mennesker.

Det vi ikke visste, var at det var den siste dagen av en ukes festival, og guden Murugan (Ganeshas bror) skulle gifte seg med to gudinner, Valli og Davayani, denne kvelden. Det var altså en veldig spesiell seremoni som bare skjer én gang i året.

Murugan og gudinnene blir dratt en runde rundt
i en trone i tempelet.
Vi bare fulgte med på det som skjedde. Det var matofringer, veldig høy musikk og bjeller som ble ringt med og trommer det ble slått på. Det ble kastet blomster og olje på Murugan og en hel masse forskjellig ble gjort. Kokosnøtter, tråder, pulver, olje, oljelamper og lys og bål og røkelse, en prest med bar overkropp og påmalte greier på kroppen som leste opp noe på Sanskrit, som ingen skjønte noe av. Noen som sang noe. Vi fikk også kaste blomster i takt med resten, og fikk noe hvit sukker. Jeg skjønte ikke så mye av hva som skjedde, men det var veldig spennende å få være med og interessant å se hvordan de gjør det på nært hold. Til slutt satte de dem på en huske, hvor folk gikk for å tilbe og ofre for dem, så gikk de en runde med de tre gifte gudene på en slags trone og hedret dem, og etterpå bar dem rundt mens de vugget og til slutt satte dem ned et sted hvor de satte masse mat foran dem.

"Presten" som ledet seremonien kom helt fra Sri Lanka for å gjennomføre seremonien, da de ikke har noen så kvalifiserte "prester" i Norge. En fortalte at han var som en slags biskop.

Lysene i taket dempes så bare
Murugan og gudinnene lyses opp.
Alt dette varte i tre timer, og det var egentlig ganske slitsomt med all røyken og den høye lyden, men det var likevel en veldig avslappende, uhøytidelig og god atmosfære. Folk vandret litt her og der, småpratet, ba, satt eller sto.. Barna lekte med hverandre, var med og bidro stolt med det de kunne, eller snakket med hverandre og gikk rundt om kring. Det var ingen stivhet om at man skulle være stille, stå i ro, sitte i ro, eller gjøre noe, det virket så fritt. Plutselig kommer det en og serverer en slags kaffe. Det luktet krydder og så ut som kaffe latte, og det smakte kjempegodt. Jeg har aldri smakt noe sånn før, det var mildt, søtt og godt. En slags krydder-kaffe-melk. De sa det var en annerledes kaffe med forskjellige krydder, sukker og melk.
Rett før de bæres på plass.

Etterpå ble det ryddet opp og noen hadde laget masse mat. Vi snakket med noen folk og fikk holde en 3 mnd gammel gutt som var så blid og så ut til å kose seg på festen. Alle satt rundt om kring på gulvet, så ble det delt ut fat, også kom det runde etter runde med det ene etter det andre som ble lagt på fatet. De advarte oss om at det var sterkt og lo litt, for de selv syntes det var for sterkt og trodde ikke vi kom til å klare å spise det. Jeg synes det er kjempespennende med alt som er nytt, men det var både sterkt og søtt og annerledes. Mye krydder. Bare vegetar. Vi ble fortalt at det kun ble spist vegetarmat på tempelet og hvis man skulle være prest, måtte man være vegetarianer. Jeg kan godt like å sitte på gulvet og spise med fingrene. Elsker det!

Sterk og annerledes vegetarmat fra Sri Lanka.
"For den som tror på gjenfødelse og at livet er et kretsløp, blir grensen mellom dyr og menneske utvisket. Du blir det du spiser, tenker hinduer, og det får konsekvenser for hva de putter i munnen. Omtrent 30 % av hinduene i verden er vegetarianere. For dem er ideen om å spise kjøtt helt utenkelig, og holdningen er at man ikke skal drepe et dyr for å mette sin mage når det finnes så mange deilige frukter og grønnsaker man kan spise." (www.matprat.no)

Jeg kan godt like deres holdninger. Jeg la spesielt merke til at barna fikk lov til å være barn. De var selvfølgelig pyntet opp med de fineste festklærne, men det så ikke ut til at noen tvang dem til å sitte eller stå stille, eller være stille eller at de skulle gjøre noe spesielt. De gjorde det de selv ville, men virket egentlig ganske rolige og ordentlige. Det var en slik avslappet og uhøytidelig stemning, på en rar måte, siden det var en spesiell seremoni. Det var høytidelig på en helt annen måte. Siden det var så høy musikk og masse lyder, gjorde det ingenting at man pratet med hverandre, eller gikk rundt om kring. Det presten leste på sanskrit skjønte man heller ingenting av uansett. Det var enkelte ganger når han leste, hvor alle sto helt stille og så litt mer høytidelige ut.

Jeg lurer på om det blir mer avslappet stemning av at man sitter rundt om kring på gulvet? Og barn kan jo også like å sitte på gulvet, og slipper da å bli fortalt at de må sette seg opp på stolen og sitte ordentlig osv. Man sitter akkurat hvordan man vil på gulvet. Kan like det!


En gammel dame tilber guden.

En gud i tempelet.
En bestemor med sitt lille barnebarn tilber en gud
på runden rundt med Murugan
Vi kan så vidt skimte Ganesha der inne.




lørdag 10. august 2013

Jeg har høyt stoffskifte (hyperthyreose) !

Siden det er andre gangen jeg får påvist høyt stoffskifte, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det, hvordan jeg opplever det og mine tanker rundt det. Dette gjør jeg fordi jeg trenger å øve meg i å være ærlig og åpen om hvem jeg er, for at andre skal kjenne meg bedre, lære noe om stoffskifte og kanskje noen vil kjenne seg igjen, men mest for min egen del. 




2010
Jeg husker ikke nøyaktig når jeg første gangen fikk det, eller merket at det var noe galt med meg. Det kan være veldig vanskelig å vite om man har det uten å ha tatt blodprøve, for det er så diffust på en måte, og det kommer så gradvis og snikende at du tror at det er sånn du bare er. Eller så tror man at det er helt andre grunner til at man har forandret seg... Men det kan altså være stoffskiftet som tuller med deg.

Jeg husker at jeg bodde med to venninner i en fantastisk leilighet, var lærling på en barne-avlastningsbolig og tilbragte store deler av fritiden min med min kjære Fredrik. 2009 var året, hvis det ikke var våren 2010. 

Jeg jobbet mye sent, så jeg sto opp, spiste, dro på jobb, kom hjem, snakket med Fredrik i telefon, sov... Så var det på'n igjen. Jeg følte meg utrolig sliten og lei på mange måter. Det var en vanskelig tid. Det jeg husker best, var at hjertet dundret som bare det, og det kjente jeg egentlig ikke før jeg la meg. Jeg trodde kanskje det skyldtes stress, men ingen av mine avslapningsmetoder fungerte som ellers. Det dunket og dunket i madrassen og gjorde meg deprimert og redd. 

Mange kvelder slet jeg med å sove, mange kvelder ringte jeg min kjære Fredrik som alltid tålmodig lyttet til meg og var der for meg. Jeg hadde en del angst i denne perioden, spesielt når jeg lå i senga og var alene med mitt dunkende hjerte. Jeg svettet som en gris, men jeg trodde at jeg alltid hadde gjort det. Hvilepulsen lå på 120, er det rart jeg ikke klarte å slappe av? Jeg skalv innvendig og kanskje litt utvendig også.. 

Jeg vet ikke om det hadde med det å gjøre, men hvis jeg ikke fikk i meg mat om morgenen, var det nesten så jeg svimte av i dusjen. Jeg var sulten hver time og hvis jeg ikke fikk mat straks, ble jeg uutholdelig å være sammen med, slapp, skjelven og svak på alle måter, sur og sint og lei meg. Spiste og spiste og spiste, og plutselig begynte folk å kommentere at jeg var blitt så tynn. Jeg som ser meg selv hver dag, hadde ikke lagt merke til det der.

Jo, dette var i 2010, for sommeren 2010 var jeg med min storesøster og gode venninne på seiltur en uke, og jeg visste ingenting da, men jeg var tynn, da... Siden de kommenterte at jeg var tynn, veide jeg meg og fikk et bittelite sjokk over å se at jeg hadde gått ned fem kilo, jeg som ikke veide så mye i utgangspunktet da. 50 kg veide jeg... Det var litt uforståelig for meg, og jeg tenkte igjen at det måtte skyldes stress. Det var mye stress i den perioden. 

Jeg var slitsom å være sammen med, iallefall for noen som var meg så nær som Fredrik. Jeg gråt hele tiden, jeg var irritabel og hadde voldsomme humørsvingninger. Jeg har tatt en liten dykk i mine gamle dagboknotater, og annenhver uke hadde jeg visst planer om å gjøre det slutt med Fredrik, men heldigvis nevnte jeg ikke alle mine tanker og følelser for Fredrik, men irriterende nok en del. Men de andre ukene var jeg stormende forelsket og lykkelig over en så flott kjæreste. Stakkars mann. 


Så vi bestemte oss for å dra til legen min, sammen, for jeg trengte hjelp. Jeg kunne ikke ha det på denne måten. Der fortalte vi vår opplevelse, om min depresjon og min angst, og hvordan det påvirket Fredrik, oss og meg og min tilværelse. Jeg hadde jo aldri hørt om stoffskifte, ante ikke hva det var, så jeg så bare masse psykisk slit inni meg. Den dagen jeg var hos legen, hadde jeg en fin dag. Ja, jeg hadde bedre dager også. Hun sa at Fredrik noen ganger måtte snu ryggen til sånn jentesip (nei, hun sa det på en finere måte), og at det kanskje bare var en overgangsperiodereaksjon, fordi jeg var i ferd med å bevege meg inn i voksenlivet. Hun hadde en sønn på min alder, så hun tenkte vel at det måtte være noe forbigående... Jeg fikk henvisning til en psykiater, men det var jo to mnd ventetid. 

Jeg snakket med noen på jobb om hvordan det var å kjenne sult og å gå lenge uten mat og hvordan jeg nesten besvimte i dusjen, og de spurte om jeg hadde sjekket stoffskifte. Stoffskifte? Nei, det hadde jeg ikke, hva var nå det? 

Etter at hun sa det, tenkte jeg at jeg måtte sjekke det, så jeg dro til legen igjen, denne gangen en annen lege som mente den høye pulsen min bare var stress. Ja, hun ville berolige meg om at det mest sannsynlig bare var stress, men hun skulle nå la meg få ta de prøvene likevel. Og godt er det, for jeg har kjent stress før, og det er ikke sånn som dette. Men legene er ikke inni meg og kjenner mine følelser... Etter en stund får jeg telefon fra min legen om en lettelsens beskjed, og en nokså overrasket lege. Hun hadde ikke tenkt tanken på å sjekke stoffskifte, fordi jeg var så ung. Men det var altså altfor høyt. Ja, og noen ganger kunne jeg kjenne prikking/nummenhet i fingertuppene og nedover tinningene. 

Jeg ante ingenting. Jeg visste bare at jeg fikk svar på noe, og at jeg skulle få ordentlig hjelp og at jeg kunne bli frisk! Jeg skjønte ikke hva det innebar å ha høyt stoffskifte. Jeg måtte ta en kontrollprøve, og etter det fikk jeg resept på Neo-Mercazole (kommer tilbake til mer fakta om stoffskifte) og betablokkere for mitt dundrende hjerte. Gjett om det føltes godt? Jeg følte meg frisk med en gang, bare fordi jeg endelig kunne slappe ordentlig av. Endelig kunne jeg sovne på magen uten at madrassen ristet. 

Så måtte jeg til en endokrinolog på St. Olavs, "til utredning" sa legen, for å finne ut hvorfor jeg fikk det, men det skjedde ikke noe mer der, enn samtaler og måling og kjenning på skjoldbruskkjertelen min. Litt forstørret var den da, men legen der konkluderte med at det skyldtes stress og påkjenninger, at det var derfor jeg hadde fått det. Jeg husker ikke helt hva han sa. Men jeg tok blodprøver en gang i mnd for å sjekke hvordan det gikk, og plutselig hadde jeg lavt stoffskifte. Da sluttet jeg på medisinene og to mnd på rad uten medisiner viste blodprøvene fine resultat. Jeg husker ikke helt når dette var, men trolig i 2011 en gang. 

Vel...Dette var første gang. Jeg gikk jo selvfølgelig opp i vekt igjen, ja, siden den gang har jeg gått 10 kilo opp i vekt. Huhei! 

2013
Men nå har jeg altså høyt stoffskifte igjen, uvisst hvor lenge jeg egentlig har hatt det denne gangen... Kanskje et halvt år, kanskje lengre, kanskje kortere. Det har vært litt annerledes denne gangen, kanskje fordi det ikke har kommet til det like høye nivået som sist, eller at det bare er sånn det er. Jeg vet ikke. 

Jeg har følt meg litt nedstemt en lang lang periode, med små lysglimt innimellom. Jeg er ikke sånn som murer meg inne når jeg ikke har det toppers, da prøver jeg å fylle mine uker med sosiale aktiviteter. Det gir meg jo glede der og da, men det har vært dager hvor ingenting har gitt meg glede og da synes jeg det er vanskelig å være meg. 

Når jeg vet hva som feiler meg, kan jeg lettere se tilbake på hvordan det har vært og forstå bedre hvorfor jeg har vært som jeg har vært. Jeg har ikke klart så mye, har holdt på å svette meg ihjel av litt anstrengelse og blitt helt nedkjørt av litt fysisk aktivitet. Jeg har kanskje hatt litt høyere puls enn vanlig og følt litt uro på innsiden, men ikke noe overdrevent, har vel hatt voldsomme humørsvingninger. Jeg tenkte en lang stund at jeg kanskje skulle ha sjekket stoffskiftet, men siden det ikke var likedan som sist, lot jeg det være. Så det endte med den verste uka på mange år. 

Jeg synes egentlig at dette er vanskelig å fortelle, men jeg tror det er viktig, både for meg og andre. Jeg utviklet akutt angst for å spise, eller rettere sagt svelge maten. Angst er alltid vanskelig å forklare andre, for det er så irrasjonelt og jeg forstår det selv også. Jeg hadde vel mer angst for angsten, på en måte, fordi det er så grusomt å ha det. Jeg klarte ikke tenke eller gjøre noe nesten, jeg skalv, svettet, hadde hjertebank og gråt hele tiden. Jeg prøvde å gjøre ting, komme meg ut, være med venner og leke normal. Det hjalp meg nok gjennom dagene, men jeg følte mer at jeg prøvde å komme meg helberget gjennom en dag, enn å leve og nyte dagen. Jeg ble jo selvfølgelig deprimert av dette og klarte ikke se en ende eller et lys i tunnelen, selv om jeg sa til meg selv gang på gang, "dette kommer til å gå over". Jeg har jo lest mye om angst og selvhjelp i forhold til slike ting, men nå kjentes det bare uutholdelig. Det kjennes litt som klaustrofobi, fordi jeg aldri kan komme ut av meg selv. Panikkangst er det også noe som heter. En uke varte det verste, og fra den var over gikk det gradvis bedre og bedre. Jeg klarte ikke forstå hvorfor dette bare plutselig oppsto sånn uten videre. Jeg hadde hatt en rolig uke i forveien, ikke noe stress, bare kos. Men nå har jeg det egentlig ganske fint inni meg, jeg kjenner livsglede og lyst, og det er veldig godt å kunne le på ekte igjen. Le fordi jeg føler glede av å bare være til. 


Jeg var til legen, fikk noe sovemedisin/beroligende. Ja, hadde store problemer med å få sove. Tok blodprøver og hun bestilte time til ultralyd av skjoldbruskkjertelen. Jeg prøvde å overbevise henne om at det bare var psykisk og hun prøvde å forklare meg at det også kunne være fysiske årsaker. Så kom svarene, og jeg ble glad over å få vite at det fantes en grunn og noe å gjøre med problemet. Hurra, jeg skal bli frisk! Jeg var til ultralyd, hvor hun sa at det ikke var noen knutepunkter, men litt strukturendring som var normalt ved høyt stoffskifte. For to uker siden begynte jeg på medisiner, og i dag er jeg som normal igjen, men jeg kjenner fortsatt litt uro, hjertebank og veldig varme, men nå vet jeg iallefall hva det er og kan slappe av. Jeg venter på time til endokrinolog på St. Olavs, og skal ta en ny blodprøve om en uke, for å se hvordan verdiene mine er nå. 

Siden det er andre gangen jeg får det, tenker jeg at dette er noe som kommer til å være en del av meg resten av livet. Jeg må lære å leve med det og derfor har jeg et behov for å vite mer om det, så jeg meldte meg inn i en forening for de som har stoffskifteproblemer. Norsk Thyreoideaforbund. Da fikk jeg noen brosjyrer og to medlemsblad i posten. Det var veldig spennende og godt å lese om andre som hadde det samme som meg, og se at vi er flere.
 Jeg leste blant annet der, at man kan ha problemer med svangerskapet hvis man har stoffskifteproblemer, eller det kan føre til uønsket abort eller misdannelser på barnet. Men jeg tror det var mest hos dem med lavt stoffskifte, da barnet også trenger de hormonene skjoldbruskkjertelen produserer. Men likevel har man behov for ekstra oppfølging, da man skal ha minste dose medisin under graviditet. 
 Det sto også noe om trening, og det var godt å vite at det ikke bare var meg, men det gjør at man tåler mindre, blir fortere sliten og får vondt i musklene av ingenting, så man må ta det i sitt eget tempo og premisser.

Det var et intervju med Bente Bakke, som også har skrevet en bok jeg fikk lyst til å lese. "Hypotyreosen og meg". Hun levde med lavt stoffskifte i 15 år uten å få en diagnose eller behandling, og det kunne i verste fall ført til hjertestans. 
Jeg vil skrive noen sitater fra bladet Thyra:

"Bente vet av erfaring at det kan være tøft for de nærmeste pårørende å leve med en stoffskiftepasient. Som hun sier i boken: Både mannen min og de to sønnene våre burde hatt premie som har holdt ut med meg i alle de årene jeg gikk ubehandlet." 
Det tror jeg på! Fredrik synes det er gørslitsomt, men jeg er heldig som har en så fantastisk mann som er der likevel. 
"Jeg tror nok det skjer en del samlivsbrudd i kjølvannet av en stoffskiftediagnose. Det er vanskelig for de pårørende å forstå hvorfor partneren forandrer seg så mye. Og for pasienten er det minst like vanskelig å forstå hva som skjer med en selv!"






Til slutt - hva er høyt stoffskifte
Jeg vet ikke alt, men har lært at vi har en skjoldbruskkjertel som ligger i halsen som to klumper på hver side av spiserøret. Den produserer to hormoner, tyroksin og trijodtyronin, som er med på å regulere flere kjemiske omsetninger i organismen. 

For høyt stoffskifte kalles også thyreotoksikose, hyperthyreose eller hyperthyreoidisme. For høyt stoffskifte skyldes en overproduksjon av organismens stoffskiftehormoner, tyroksin og/eller trijodthyronin.

Lavt stoffskifte er derfor når det ikke dannes nok av disse to hormonene. Ved høyt stoffskifte kan skjoldbruskkjertelen bli mer eller mindre forstørret, noe som kalles struma, men ikke alle får det. 

Grunnen til at noen får det kan være arvelige årsaker eller miljøfaktorer som stress. 


Smptomer: 

* nervøsitet, angst, indre uro, rastløshet, gråt labil (lett for å gråte)
* skjelving på hendene
* hjertebank, hurtig regelmessig/uregelmessig puls
* varmefølelse, varmeintoleranse og svettetendenser
* varm og fuktig hud
* vekttap tross øket apetitt
* uttalt tretthetsfølelse
* muskelsmerter og muskeltretthet
* hyppig og løs avføring
* menstruasjonsforstyrrelser
Stoffskiftehormonene påvirker alle organer i kroppen, og derfor opptrer det symptomer fra flere organer samtidig (hjerne, hjerte, muskler osv.). I mange tilfeller fremkalles et typisk sykdomsbilde bestående av indre uro, varmefølelse, hjertebank og vekttap tross øket apetitt. Noen har alle symptomer, andre har bare noen få. (www.nettdoktor.no)

Behandling:

Det finnes tre forskjellige behandlingsmåter for høyt stoffskifte i dag. 
Medisinsk tablettbehandling, kirurgisk behandling (operasjon - fjerne kjertelen) og radioaktivt jodbehandling. 

Jeg bruker Neo-Mercazole, som hemmer dannelsen av hormonene i skjoldbruskkjertelen. Første gangen hadde jeg så voldsom hjertebank at jeg også brukte Pranolol, beta-blokkere, som senker stoffskiftet i hjertemuskelen og virker mot skjelvinger. 


tirsdag 12. mars 2013

Dramainstruktør - mer erfaring!

Hurra....eller wuææ! Jeg har fått jobb som dramainstruktør for nyoppstartede Stjørdal Drama. Jeg skal ha tre grupper alene, to grupper med barn fra 7-9 år og en gruppe med barn fra 10-14 år. Jeg starter på torsdag og er meget spent på hvordan det skal bli. Jeg både gleder og gruer meg litt. Det kommer jo til å bli gøy og utfordrende og spennende å få lov til å være leder alene. Det kommer til å være en erfaring jeg vil ha god nytte av. Heldige meg! På en måte litt godt å skal styre showet selv og få litt ansvar og bli satt tillit til. Voksenpoeng da!

Og...hvis noen har noen tips til hva jeg kan gjøre av dramagreier med disse barna, så kom med dem!

Så fikk jeg en sånn fin kopp som barna hadde malt på,
som avslutningsgave fra barnehagen.
Nå er jeg ferdig med åtte uker i praksis i en barnehage og er igjen på skolebenken.  Godt å møte igjen folk og helt greit med korte dager nå som jeg skal begynne å jobbe tre timer i uken. Det høres så lite ut når jeg sier det sånn, men det kommer til å bli slitsomt å ha tre grupper på en time hver etter hverandre i tillegg til å planlegge hver time også.



Jeg liker veldig godt at de kler trærne fargerike i byen.
En gang i framtiden ønsker jeg meg et fargerikt, strikket tre i hagen.


Gøy å leke seg med mobilkamera...