tirsdag 13. november 2012

Vinn vinn!

Trykk på linken og se videoen på denne siden!! http://vixen.no/2012/11/09/vinn-canon-eos-m/

Sykt bra kamera!! Det ønsker jeg meg!

lørdag 20. oktober 2012

Gleder meg!

Jeg har så mange planer i mitt hode og kjenner at jeg har kommet på rett plass i livet. Nye idéer strømmer på, lysten til å skape bobler for fullt, motivasjon til å trene pilates og jogge, energi til overs etter en lang dag, initiativ til å være sosial og samvittighet til å ta livet med ro. Nå kan jeg redde verden! Jeg lærer så utrolig mye spennende og interessant på skolen, i bøker og dokumentarer at jeg holder på å sprekke. Det er godt å kjenne at en gleder seg til hver dag man skal på skolen, øker forståelsen mer og mer, og får nye tanker og erfaringer for hver dag. Jeg vet ikke hva det skal bli av meg, men lære - det skal jeg.

Bare en og en halv dag igjen til Fredrik blir 26 år, og da blir det litt bursdagsfeiring med familien. Det kjenner jeg blir koselig. Og endelig kan vi ha besøk av alle sammen i vårt koselige hjem uten at det blir trangt. Nå er det bare å forberede seg til den dagen, med rydding, vasking og baking. For i går var min svigermor og hjalp oss med å få på plass en hel haug med ting, så vi er snart kommet i mål med å gi alle våre ting et hjem. Akkurat nå gjenstår det bare å gi hjem til alle små duppedingser og "skrot" jeg ikke aner hvor vi egentlig skal gjøre av. Forså å få unna litt støv og skit her og der. Jeg har så lyst til å knipse med fingeren og det skal bli ryddig, for jeg har ikke lyst til å rydde, jeg har lyst til å bake og skape.

Decoupage er noe jeg elsker å bruke! Derfor ønsker jeg meg masse forskjellige fine servietter og andre ting som kan brukes sammen med decoupage. Jeg har et lite prosjekt og det er å fikse en liten trefarget kommode med servietter, maling og kanskje noen knapper. Også har jeg samlet en del blikkbokser som jeg har tenkt å leke meg litt med. Og jeg laget nettopp gavepapir med decoupage. Aldri tenkt på hvor mye en kan bruke decoupage til! Jeg liker å lage ting - det er veldig gøy!

Høstferien tilbringte vi i Amsterdam, hvor vi syklet byen rundt, ble fascinert av hasj-kulturen, red light district og sykkelkulturen. Og det eneste vi fikk tatt bilde av (fordi kameraet har blitt ødelagt) var noen dyr i dyreparken som var koselig å bruke tid på. Jeg elsker aper og sjimpanser! De er så fascinerende. Det var noen svarte aper med lange kropper, armer og bein og hale med en "finger" på enden som var fryktelig fascinerende. Tror det var edderkoppaper. De var inni glassbur og en kunne få øyekontakt med dem. De hadde så menneskelignende uttrykk i ansiktet at det var rart å se på dem, for jeg følte at jeg stirret på et menneske som tenkte at jeg var ganske teit som sto der og stirret på dem. De så ut som asiater.

En søt lama som var veldig glad i blad. Synes den lignet litt på en hest.


Til venstre: Jeg kaller det dyret en blanding mellom kanin og rådyr, den var veldig søt og rar.
Til høyre: Rart dyr, men faktisk ganske søt. Ser ut som en liten flodhestkusvin. Tapir heter de visst.

Denne rare, skumle fuglen gikk rundt med en liten, gul kylling i nebbet. Han så slem ut.

Aldri sett noe så gjennomført mønster i så skarpe farger i naturen.
Den fineste sjøstjernen jeg har sett. Det er ingen pute, nei, den lever!

Også var vi i eventyrland! De hadde et rom med tropevarme, trær og planter og en liten foss og små stier  - fyllt med store og små sommerfugler i masse forskjellige former og farger. Det var helt fantastisk. Alltid ønsket å oppleve noe slikt, bare så trist at kameraet var ødelagt, for dette var det eneste bildet vi fikk tatt. 

Og den største skilpadden vi noen gang har sett!

Det knirket når den beveget seg. Den var noe fascinerende! 

Og jeg fikk kjøpt bittelitt henna-gugg som jeg laget mønster med inni handa. Det ble ikke spesielt vakkert, men jeg synes at hennatattovering er utrolig stilig om det blir gjort ordentlig og fint.

Nattjenten skal rydde ferdig i natt, for i morgen skal det bakes og vaskes. Og jeg gleder meg til jul! Jaaa, jeg gleder meg til juleferie! Men før det gleder jeg meg til å dra nordover - gleder meg til å besøke mitt gudbarn og hennes søsken og foreldre, kanskje jeg får tid til å se tre andre søte barn som jeg savner, og mormor og Birgit og søskenbarn og andre bekjente. Så gleder jeg meg til å besøke de søteste tantebarna mine og deres foreldre og min beste storesøster. Hver eneste helg fremover er fylt opp med både kjedelige og hyggelige gjøremål. Tiden kommer til å fly!

tirsdag 2. oktober 2012

Personlighetstest


Jeg tok en personlighetstest og mitt resultat ble:

Introverted (I) 58,33% Extraverted (E) 41,67%
Intuitive (N) 51,16% Sensing (S) 48,84%
Feeling (F) 58,33% Thinkin (T) 41,67%
Judging (J) 52,5% Perceiving (P) 47,5%

Min type: INFJ - "Author". Strong and ejoyment to help others. Complex personality. 1,5% of total population.


Vet ikke hva dette betyr/sier om meg....

Ta testen her.




tirsdag 11. september 2012

Uhøytidelig?

Jeg prøver. Øverst på lista inni meg står det: "Ikke ta deg selv så høytidelig, Inger!" Småfolkene i hodet har vært ganske flinke til å bruke det mot meg, til min glede og utvikling. Jeg sier det bare, de har det med å fortsette prosjektet nå som vi er så godt i gang. Jeg må bare ikke gå i gamle baner og gjemme meg over alle feil jeg gjør. Er det galt å gjøre feil? Feil som kun går utover meg selv? Er det? Tror ikke det.

Jeg var sammen med Fredrik på en sammenkomst med noen mennesker jeg ikke hadde møtt før. Jeg sto først og betraktet menneskene og stedet, før småfolkene slo meg i ryggen: "Inger, nå må du vise at det går an å forandre seg. Noen ganger må man hoppe rett ut i det." Så jeg gikk bort til en fyr og sa: "Deg har jeg ikke hilst på før, tror jeg." og rakte frem hånden. Han smilte og tok meg i hånda. "Hehe, vi har truffet hverandre før." Jeg kjente at jeg ville stivne litt inni meg og gjemme meg litt. Men hva gjorde vel det? Og småfolkene gjorde jobben sin, de var der straks. "Hei, Inger, du skal jo ikke ta deg selv så høytidelig, er det ikke det du har sagt, vel?" Ups, jo det er det. Så jeg ler og sier at jeg liker å hilse på folk to ganger, gjerne tre ganger. Han ler med og er enig. Hurra!

Jeg kjenner at det er fryktelig viktig å ikke ta seg selv så høytidelig. På den korte tiden har jeg lært at livet blir så mye bedre og enklere. Le mer og godta at jeg er et menneske.

For et halvt år siden hadde jeg en samtale med to unge kvinner. Hun ene kjente meg ganske godt og vi snakket om prestasjoner. Hun som ikke kjenner meg så godt: "Åja, du er ei sånn ei som ikke tror du kan?" Jeg gjemmer meg litt og bekrefter det. Hun sitter inne med erfaringer og sier at det er forskjell på å vite og tro på det. Og det er noe jeg vet så indelig godt. Klart jeg kan, jeg kan masse, men jeg har så fryktelig vanskelig for å tro på det. Hun kan ikke gi meg noen andre råd enn at jeg må tro på det! Tro på at jeg er noe! Og fra den dagen har jeg gått rundt å tenkt på det. Selv om jeg hadde hørt det før, tenkt det før, så var det som om jeg gjorde en liten omvelting inni meg. Jeg måtte bestemme meg. Bestemme meg for å begynne å tro på meg selv, ikke bare tenke det. Det er dessverre ikke noe som skjer over natta, og når det gjelder en selv er det mange områder en må ha tro på. Vi har så mange roller å forholde oss til, så mye teori, praksis, følelser, tanker og mennesker.

Konklusjonen min er at når jeg ikke tar meg selv så høytidelig, er det lettere å ha tro på meg selv.

Jeg har også bestemt meg for å være ærlig. Ærlig og åpen om meg selv. Hvorfor skal jeg gjemme meg?
Her er jeg! På godt og vondt. Bare så synd at jeg ikke kom på dette før....


(Grunnen til at jeg skriver det her, er fordi da føles det mer ekte, da er det viktigere å gjøre som jeg selv sier.)

søndag 19. august 2012

Å vokse i seg selv og litt videre...


Jeg jobber stadig med meg selv og jeg tror aldri egentlig at jeg kommer dit jeg vil, men det er fryktelig viktig for meg at jeg aldri stopper opp, men setter meg små mål. Ett trappetrinn om gangen. Man må liksom holde seg i sjakk, ellers kan det være at jeg faller ned ett trappetrinn. Og jeg må gå akkurat som jeg vil, i mitt eget tempo.


"Svanejenta" av Hanne H. Aune (C)
Et år drama har lært meg mye om meg selv. Det har vært et viktig år for meg som menneske. Anbefaler nesten alle å ta et slikt år.

Det er ikke lett å forlate en rolle og trenge seg inn i en ny. Man tenker så lett at dette aldri kommer til å gå. Hvordan i all verden skal det skje at jeg plutselig bare gjør noe jeg aldri før har gjort eller turt å gjøre? Det er jo ikke meg. Det var ikke meg. Jeg er ikke den som...... Men det betyr faktisk ikke at det ikke kan bli meg. Jeg kan nesten bli den jeg vil, hvis jeg vil og hvis jeg tør og hvis jeg får det til.

Og jeg har erfart at det gÅr ann. Det fungerer virkelig. Det er så rart med det, men det er faktisk så sant at det eneste man må gjøre, er å bestemme seg for at man skal ta det skrittet inn i den nye "rollen". Så tenker man kanskje at man har bestemt seg, men hva skjer da? Hvordan skal den rollen bare dukke opp sånn helt uten videre?

Det er litt vanskelig i begynnelsen, å bli kjent med seg selv som den nye rollen og akseptere at den er virkelig og velkommen. Den er virkelig velkommen. Ønsk den nye rollen din velkommen, hils på den, bli kjent med den og fortell den at den er kommet for å bli eller for å utvikle seg. Det blir vanskeligere når andre blir kjent med den, for da vet du at det er litt for sent å snu. Og iblant faller man litt tilbake, fordi man ikke helt tør eller føler at det er lov til å være den nye rollen. Men det er lov å forandre seg. Man mister ikke seg selv, fordeom. For det er det man blir redd for. Jeg vil ikke bli noen andre, jeg vil være meg. Men jeg er meg hele tiden, jeg bruker bare meg selv mer og er meg selv enda litt mer. Det finnes et ord for dette, som jeg lærte første skoledag på barnevern, men akkurat nå husker jeg det ikke.

Jeg var ikke den som rekte opp hånda i timene så ofte. Jeg ville helst ikke bli så veldig lagt merke til i grunnen. Helst ikke snakke eller svare eller lese høyt i timene. Da skalv jeg og hjertet dunket og jeg svettet av angst for at det skulle skje. Og det måtte jo skje av og til. Hvis jeg skulle si noe, måtte jeg være 100% sikker på at det var riktig. Jeg kunne ikke stille "dumme" spørsmål og jeg kunne for all del ikke tenke høyt eller svare spontant. Også skjedde det noe. Dette var i 10. klassen, tror jeg. Jeg aner ikke om det var bevisst av lærerne, men det er jo mye en lærer egentlig får med seg. Jeg ble plassert midt i klasserommet, midt mellom de to elevene som var mest aktiv i klasserommet. Veldig ofte hjalp de meg med å rekke opp hånda, de hvisket svar i ørene mine og sa hva jeg skulle si. Det hjalp meg! Så begynte jeg å forstå hvordan folk kunne ha noe å si. Jo, de leste i boka. De visste hva det handlet om. Så jeg begynte å åpne boka, ha den åpen under timene og plutselig kunne jeg også rekke opp hånda. Men jeg måtte fremdeles være sikker på at det var riktig.

Så begynte jeg på videregående, alt var nytt, alle var nye for hverandre. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville være den anonyme lengre. Jeg begynte å rekke opp hånda og jeg pratet. Videre har det bare utviklet seg. For to år siden tok jeg steget og turte å stille "dumme" spørsmål, turte å tenke høyt, svare spontant og til og med svare feil. Jeg turte å diskutere og si mine egne meninger høyt. Det var befriende og en herlig følelse. Siden da har jeg bestemt meg for at jeg tidlig hvert nye skoleår må tvinge meg selv til å rekke opp hånda og være aktiv. Gjør man det fra første stund, har man markert sin rolle og det er lettere å være den videre.

Det er mange andre ting jeg kunne fortalt om, men jeg har fortsatt flere mål jeg vil nå i livet. Det er ganske spennende, men det kan være tungt til tider, og noen ganger gir jeg opp. Litt for lett. Det er også en ting jeg skal forandre, jeg skal ikke gi opp så lett. Det hjelper ikke. Heldigvis er jeg sta, og det hjelper.


Jeg har noen mål for livet fremover.

Jeg skal ikke ta meg selv så høytidelig.
Jeg skal se på meg selv litt mer ironisk, være ironisk til min fortid og de feilene jeg gjør.
Jeg skal tro på meg selv. Tro at jeg kan, tro at jeg er.
Jeg skal drite litt mer i ting, bare være og ikke tenke så mye, leve i nuet.
Jeg skal tørre mer, kaste meg ut i nye ting.
Jeg skal bli mindre fordomsfull.
Jeg skal ikke gi opp så lett.
Jeg skal se positivt og finne løsninger i motganger.
Jeg skal presse meg selv litt mer i skumle sosiale settinger.
Jeg skal takle bedre å gjøre feil og lære å ikke være redd for feil og avvisning.
Jeg skal være mindre sur.
Jeg skal gjøre det JEG vil.
Jeg skal ta mer initiativ.
Jeg skal bli flinkere til å gi hyggelige komplimenter og si "Hyggelig å hilse/snakke/være på/med deg." (Det har jeg allerede blitt flinkere til)
Jeg skal le mer! Det betyr ikke at jeg skal ha det mer gøy, men jeg skal ikke ta livet så fryktelig alvorlig. Et knust glass, litt søl, litt rot, en feil, for sent, for stygg, for stor. Nei, jeg skal le mer!

Ja, og sikkert mange flere ting. Men dette i første omgang. Jada, jeg mener ikke at dette skal bli perfekt på et år, ikke to år en gang, ikke en gang på hele livet mitt. Men tro meg, det hjelper å jobbe gjevnlig og bare være bevisst hva man ønsker å oppnå. Jeg ønsker å være den jeg vil være. Men det er jeg ikke. Men ganske mye er jeg det.

Hurra! Nytt studie har jeg også begynt på. Det bobler i magen av spenning og glede etter å begynne å lære og diskutere alt dette spennende. Har møtt mange mennesker og snakket med mange. Jeg merker at det har blitt en forbedring, jeg snakker lettere med mennesker. Jeg tør mer, men jeg er fortsatt ikke der jeg vil.

Sånn kort oppsummering: Le mer, ikke ta meg selv så høytidelig, ikke ta livet så alvorlig. Le mer!!

Jeg tror alt betyr at jeg lever! Lever du?

fredag 6. juli 2012

Sommerkos

Jeg vil ha sol, og i dag er det sol - bak skyene. Det er iallefall deilig og varmt. Derfor prøvde jeg å lage en frappe. Tamtitam, veldig enkelt og veldig søt.
En pose Nescafé - Café au Chocolat (blandes med 1, 1/2dl varmt vann, avkjølse i fryseren)
Ca 10 knuste isbiter
Tre-fire spisesjeer Dream vaniljeis

Alt mikses og moses i en blender.

Iskald og god frappe. Neste gang skal jeg ha mer vaniljeis og mindre isbiter, ble litt for vannig for meg. Også glemte jeg å pynte med krem på toppen.


Jeg koooooser meg! Koser meg i mitt eget selskap, koser meg med å gjøre hva jeg vil, koser meg med å høre på fuglene som kvitrer, koser meg med at det blåser varm vind ute, koser meg med å tenke - tenke på hva jeg vil skrive i boka mi, fantasi og idéer, tenke på livet og verden og fremtiden og fortiden, koser meg med å skrive, koser meg med å bare være, koser meg med å ha fri... 

Og akkurat nå sprekker den vesle bobla, for Inger er invitert på god middag til ei venninne. Hei, hun hopper vel bare inn i ei  annen boble? Kanskje den er større og rommer litt mer, eller mindre? 

Tamtitam, nyt sommerdagen! 


søndag 3. juni 2012

Bordkort til eventyrbryllupet vårt

Her er noen bilder av bordkortene  jeg laget til vårt bryllup, med noen bilder av alt det andre vi laget i stil med temaet vårt. :) 

Hvordan jeg laget de? Kjøpte fine eventyrlige klistrebånd og papp-miniatyr-bøker på Panduro. Sprayet alle med gullspray. Malet deretter brune hjørner på alle. (Det tok sin tid) Så limte vi på den fine borden på kanten og skrev navnene midt på boka. (Synd at min håndskrift er så stygg og at vi ikke hadde finere tusj/penn) Så skrev jeg ut et sitat: "Ekteskapet er ingen tilstand, men en bevegelse, et uendelig eventyr" og rev det i små firkanter og la oppi hver bok, sammen med noen mini-love-hearts. Jeg ble veldig fornøyd og det passet perfekt sammen med resten.























lørdag 2. juni 2012

Et fantastisk år er over... og vi fikk A!

Da var det endelig sommerferie på ordentlig. Det miljøet jeg har vært en del av dette skoleåret kan ikke sammenlignes med noen andre linjer på universitetet. Helt fantastisk. Herlige mennesker som tør  være seg selv, musikere, kunstnere, jøglere, følelsesmennesker, skuespillere, instruktører, forfattere.... Mange forskjellige fantastiske mennesker. Men det har ikke vært bare bare å vært i den samme gruppa dette siste semesteret av produksjonen. Når en har forskjellige meninger får man utfordring, men vi har da kommet i mål med et særdeles akseptabelt resultat. Tja, mer enn det.

Vi har fått mange gode tilbakemeldinger på forestillingen vår. Forelesere og andre har felt tårer, en kommentar fra en foreleser: "Det er den beste kjørlighetsscenen jeg noen gang har sett på teater" og hun er teaterhistorieviter.

Vi hadde fire forestillinger denne uka. Den første var jeg veldig nervøs, andre dagen var det helt greit, tredje dagen var jeg for avslappet så jeg glemte en replikk. Siste forestilling som også var eksamen, da sjerpet jeg konsentrasjonen, var ikke nervøs, levde meg helt inn og var helt med. Det var en fantastisk opplevelse, noe jeg ønsker å gjøre igjen. Jeg kjente endelig at jeg klarte det, jeg klarte å være der  jeg ville være og det var godt. Var så usikker om jeg kom til å klare det, men det gikk så bra. Og denne dagen fikk JEG skryt for mine prestasjoner. Mange sa jeg var skikkelig flink, og det er veldig gøy å høre.

Og gjett hva, vi fikk A på raporten og A på forestillinga! :D Jeg er så glad! Og nå, nå er vi bare ferdige! Synes det er veldig trist at jeg ikke skal være sammen med disse herlige menneskene mer...

Så nå er det egentlig sommerferie, men det er ikke helt ferie før om ei uke. Nå skal jeg vie hele meg til Sverresborg dramagruppe, slik at de får ei verdig forestilling neste helg. Det blir spennende øg gøy.

Simon får masasje.

Gud er grønn.

Når vi venter...

Job

Blått lys er kult.

Det er fint at scenografien vår er ei seng.

Plutselig oppdaget vi et rart, lite krypdyr på gulvet.

Kjersti og Hilde

Aimée og Mia

Kine og Julianne

Kjersti og Emilie og Elisa i bakgrunnen

David (venstre) og Gunnar (høyre), beste veiledere, på hver sin kant av resten av guttene i klassen.

Ellen, søte veilederlærer og Margarita og Solvor

Dagen derpå. Her venter man spent på eksamenskarakteren.

Noen trøtte og fornøyde ansikt venter spent.