torsdag 17. januar 2013

Prestasjonsangst, sa du?

"Skal du deppe på Kråkeredet, nå...?" spør Fredrik meg når han ser at jeg logger meg på bloggen. Jeg sier: "Nei," og ler det bort, for hvor patetisk er ikke det? ...Men hva er det jeg gjør? Vel, jeg skal bare skrive bittelitt om meg selv. Er det ikke det man gjør på en blogg? ... På en eller annen måte. Dele noe med verden - det er det flere grunner til. Kanskje noen kjenner seg igjen, kanskje noen vil forstå meg bedre, kanskje jeg vil lære noe på det, kanskje andre kan lære noe av det...? Mest for min egen del.

Jeg vil bare fortelle min lille verden at jeg har fryktelig prestasjonsangst, hvis dere ikke visste det fra før av. Det er mange som bruker det begrepet - prestasjonsangst, når de skal noe fremmendt og nytt og utfordrende kanskje. Eller skal vise noe de kan. 
   Hva føler du når du har prestasjonsangst? Er det den kriblende følelsen i magen og svetten i hendene rett før et foredrag eller en tale? Eller har du kanskje ikke tenkt over hva du føler i det hele tatt, men du har likevel prestasjonsangst fordi du vet at du må mestre noe?

Jeg skal fortelle hva jeg føler, forså google ordet og se om jeg finner noe vettugt der. 

Min prestasjonsangst er i meg hele tiden. Jeg tror jeg må være lagd av den, for det er så og si den som styrer meg og jeg kan ikke huske å ha vært uten den. Jeg prøver å ta kontroll over den, for det er nemlig ikke meningen at det er den som skal styre meg. Og en ting jeg bygger forsvaret med, er ærlighet, og ærligheten starter akkurat her og nå. 
    Det gamle forsvaret har fått sparken, for de har ikke klart å gjøre jobben sin, tvert imot, de er så feige at de alltid løper og gjemmer seg med en gang prestasjonsangsten kommer. Det kjenner jeg godt, da knyter det seg inni meg og jeg har mest lyst til å løpe hjem til mamma og legge meg i fanget hennes og forsvinne i drømmeland. Og på grunn av denne feigheten, har det gamle forsvaret bygd en kjempestor og tykk mur som skal beskytte dem mot prestasjonsangstens angrip. Men det de ikke skjønte, var at prestasjonsangsten trenger gjennom alt, og hva skjer da? Jo, forsvaret jobber og jobber og sliter seg ut, og når de har jobbet hardt hele dagen og er helt utslitte, da kommer prestasjonsangsten og da er de forsvarsløse. Derfor har jeg oppgradert dem med det nye, men de er fortsatt under opplæring og det kan derfor ta tid før de klarer å forsvare seg ordentlig. Det skumleste er å bryte ned muren.

Prestasjonsangsten gjør at jeg får vondt i hodet, blir utslitt, trøtt, usosial, deprimert, ukonsentrert, får søvnproblemer, er redd og svak. I konkrete situasjoner har jeg hjertebank, kvalme, hodepine, svette, skjelving og null matlyst. Jeg velger minste motstandsvei og prøver å lure meg unna de vanskelige utfordringene som kanskje kan belyse alt jeg ikke kan og alt jeg ikke forstår og alt jeg ikke får til. Og det å prestere er så mangt. Det innebærer mye. Å prestere som menneske, både sosialt, faglig, språklig og kreativt, og mange andre måter å prestere på.
     Forventningene til meg selv er skyhøye, men jeg forstår det ikke selv, og jeg når egentlig aldri de forventningene jeg har til meg selv. (Jeg tror ikke jeg har så høye forventninger til meg selv, det er bare andre som sier at jeg har det, for såpass må en vel kunne?) Jeg må fortelle meg selv at "jeg kan", gang på gang på gang på gang. Jeg vet ikke om det hjelper. 
     Jeg har hørt at noe heter "flink-pike-syndromet" og tror kanskje jeg har det, men likevel passer det ikke til meg, for jeg forventer ikke en A, eller å være best, flinkest og på topp. Jeg tror bare ikke på meg selv. Jeg tror bare ikke at jeg kan noen ting som helst egentlig. Jeg vet at jeg kan veldig mye og jeg vet jeg er flink til en god del også, men det er ikke det samme som å tro på det. 


Så nå vet hele den lille verden at prestasjonsangst kan være så mye mer enn litt klamme hender og et bankende hjerte. Egentlig har jeg helst lyst til å pakke den ned i en sekk og gjemme den i kjelleren, men jeg tar den heller fram så den kan være til spott og spe for folket. Jag den bort, før den jager meg bort! 

Det må jo nevnes at jeg har verdens mest fantastiske mann som dytter meg oppover det bratte fjellet. Oppover og oppover. Om jeg faller, så fortsetter han å dytte. Dytter og dytter. 

Så en siste lesning til spesielt interesserte. Denne mannens historie kjenner jeg meg veldig igjen i. 
http://angstringen.no/ressurser/personlige-historier/roar-jeg-har-endelig-laert-vaere-aerlig

Sitat fra Roar: "Kværna går og går rundt de samme spørsmålene. Tenk om jeg hadde gjort sånn. Tenk om jeg heller hadde gjort slik. Vi med angst er kreative mennesker med en vanvittig fantasi."

Så vil vi vite hva google sier...

"Prestasjonsangst kommer av forventninger og press, fra andre og fra deg selv. Mest det siste! Kritiske og negative tanker kommer krypende når du kjenner på prestasjonsangsten din. Du tror alle andre har kritiske og fordømmende tanker, og du er redd for å bli "avslørt". Men du skal vite at ingen er så strenge som du selv!
Prestasjonsangst er kroppens svar på negative tanker. Det kan føre til at hendene skjelver, stemmen blir utstø, du kan bli som lammet, du blir "livredd". Det er altså måten du tenker på som utløser reaksjonene du ikke vil ha. Ofte gripes du av selvforakt og tror at alle mener det samme om deg som du selv, nemlig at du er dum og håpløs.
Har du skyhøye, ofte urealistiske og uklare krav til deg selv, kan dette utvikle seg til å bli presta-sjonsangst. Det første du kan gjøre, er å senke forventningene dine - sette realistiske krav. Det neste rådet er å "trene seg ut av det". Det nytter nemlig lite å sitte stille, la være å gjøre ting, fordi du frykter å bli konfrontert, avslørt og ikke strekke til. Dårlig selvfølelse utvikles fordi du ikke tar utfordringen! Det å ta sjanser styrker selvtilliten!"
(http://www.holtskog.no/artikkel.php?id=7)  

"Elever med prestasjonsangst vurderer ofte oppgaver som vanskeligere enn de egentlig er, mens de tilnærmingsorienterte er mer realistiske i sin vurdering. Dette fører til at de engstelige elevene ofte forsøker å unngå oppgaver de har kapasitet til å klare. (...) Elever med prestasjonsangst foretrekker lette eller vanskelige oppgaver. Lette oppgaver vil de alltids klare, og meget vanskelige oppgaver er det ingen skam å mislykkes med. De mer offensive og prestasjonsorienterte elevene foretrekker de spennende 50/50 oppgavene. (...) Prestasjonsangst kan føre eleven inn i en ond sirkel hvor han unngår verdifulle læringserfaringer både på det faglige og sosiale området. På denne måten kan elever med prestasjonsangst bli underytere faglig og sosialt." (http://www.elevsiden.no/motivasjon/1098312516)


Da var det bekreftet. 

Min kjære, superdyktige storesøster har forresten akkurat illustrert prestasjonsangst, så da passer det jo fint å reklamere litt. http://www.hverdagprosjekt.blogspot.no/2013/01/prestasjonsangst.html 



torsdag 10. januar 2013

I mitt hode

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye... Og det tror jeg egentlig at mange gjør. Fordi vi er mennesker. Og etterhvert skjønner vi at vi alle egentlig har noe til felles, nettopp fordi vi er mennesker. Jeg pleier å si det, "så lenge jeg kan snakke om det å være menneske, har vi noe til felles." Å være et menneske. Vi kan være et menneske på mange forskjellige måter. Det finnes ingen oppskrift, så det må vi finne ut av på egen hånd. Og det er alle disse prosessene jeg tror vi kan kjenne oss igjen i.
- Noe som er vanskeligere enn andre ting, noe man ikke helt forstår, noe man bare gjør, noe man må tenke veldig mye på, noe man aldri blir ferdig med, noe vi er litt redd for, noe vi synes er skummelt, noe vi ikke har lyst til, noe vi liker veldig godt, noe vi lurer på, noe vi ikke får til, no vi ikke vil snakke om, noe vi ikke vil dele med andre, noe vi bare må snakke om, noen å dele noe med, noen å være sammen med, noen hemmeligheter, noe ingen vet, noe vi ikke vet...

Jeg synes ikke det er like lett å være menneske bestandig. Og da kan man jo lure på om det egentlig er lettere å være en fulg? Eller en maur? Eller kanskje en hest? Likevel foretrekker jeg å være menneske. Det er derfor jeg fortsetter og fortsetter og fortsetter for å lære mer om meg selv og andre og livet og verden. Sånn at jeg kan kjenne meg igjen i mer. Livserfaringer. Blir man sterkere av det? Hva er man når man er sterk, egentlig? Kanskje det er teknikker og aksept.

Jeg forsker på meg selv. Et evig prosjekt.

I skrivende stund sjekket jeg eksamensresultatet og ble positivt overrasket. Det var så vidt jeg turte å se på karakteren. Men det gikk så mye bedre enn forventet. Vel, det skal ikke så mye til, når man var nesten helt sikker på at man kom til å stryke. Nå skjelver jeg av lettelse! Når skal jeg lære meg mitt nivå? For jeg skjønner det ikke, jeg. Føler alltid at jeg har gjort det ti ganger dårligere...