lørdag 30. august 2014

Evig utvikling

De siste dagene har jeg tenkt på en side ved meg selv. Dette vil jeg fortelle dere litt om i dag. Det er faktisk blitt så lenge som to år siden jeg skrev noe om personlig utvikling, så nå skal det skrables ned noen ord.

For noen år siden skrev jeg her en "liten" liste over mål jeg hadde for min personlige utvikling, og jeg er veldig spent på om jeg har klart noen av disse målene og hvor i livet jeg nå er. Jeg har ikke tenkt å trekke dem frem igjen, men jeg vil skrive noe om hvor jeg er nå. Innimellom gir jeg meg lov til å være stolt over min utvikling og iallefall når Fredrik poengterer hvor mye jeg har utviklet meg.



En gang var jeg en liten, grå mus som satt i et hjørne og så vidt turte røre på en finger. Ikke i alle sammenhenger, ikke over alt, men en del av meg var den lille, grå musa. Yndlingsfargene var blå, svart, brun og beige. Ubevisst farger som gjør en usynlig. Jeg turte ikke ta sjansen på å si noe feil og lot derfor heller være. Mine tanker og meninger stemte ikke overens med alle de jeg møtte her og der, jeg hadde lite å si og kommentere til enkelte ting folk snakket om og mente generelt lite om mye. Hadde lite kunnskap om det meste og mye gikk derfor over hodet på meg. Jeg kunne ikke gi komplimenter, for hvor flaut er det ikke å si noe fint til noen som kanskje ikke mener noe fint om deg? Ubevisst. Før.

Nå. Jeg har meninger. Mine meninger. Jeg tør si mine meninger selv om andre er uenig, men jeg er ikke den mest bastante. Jeg tør le av meg selv, fordi jeg er feilbarlig. Jeg tør å si at "det der kan jeg ingenting om" eller "han har jeg aldri hørt om" og lignende ting som bekrefter og gir meg lov til å godta at jeg ikke har all verden med kunnskap. Og jeg identifiserer meg ikke med min fortid, jeg er den jeg er i dag. Ja, jeg er den jeg er i dag, pga min fortid, men fortiden er ikke meg.

Jeg har lært utrolig mye. Jeg har lært veldig mye ved å være sammen med Fredrik. Lært å kommunisere, lært å omgås mennesker, lært å gi komplimenter, lært å ta initiativ, lært å like meg selv. Jeg har nå innsett at jeg har lært ved å observere Fredrik, og det får meg til å tenke på hvordan barn tar etter sine foreldre. Jeg tør gi komplimenter når jeg synes noe om noen, uansett hvem det er og hvor godt jeg kjenner vedkommende. Jeg tør å si at det var hyggelig å se og møte noen, også uansett hvem det er. Jeg tør å smile og vise engasjement. Jeg tør å hoppe inn i samtaler og diskusjoner, jeg tør å delta i samtaler der jeg ikke kjenner noen. Jeg tør rett og slett å bli kjent med nye mennesker på egenhånd. Haha, dette høres rart ut for noen kanskje, men det er ikke så ille som det kan virke. Jeg har alltid hatt mange venner og bekjente rundt meg, sjelden hatt problemer med å bli kjent, men man må ha kjent meg veldig godt for å forstå hva jeg mener.

Jeg har også lært at Fredrik absolutt ikke er standarden når det gjelder det "sosiale mennesket". Han er ekstraordinær og spesiell. Han skravler masse med hvem som helst og alle. Han klarer ikke sitte i ro i sosiale selskap med masse folk. Det er som en ufrivillig storm herjer inni ham, hvis han ikke har hilst på alle og hatt samtaler med de fleste. For ham er det ubehagelig å sitte i ro og han har veldig lyst til å snakke med alle. Jeg har lært at jeg er ikke som Fredrik, jeg har lært at alle ikke er som Fredrik, jeg har lært at jeg ikke trenger å være som Fredrik. Jeg er meg på min måte.


http://www.webpsykologen.no/artikler/ungdomstid-psykiske-voksesmerter/

Jeg har de siste to årene blitt mye tøffere når det gjelder sosiale selskap. Jeg holder ikke kjeft. Jeg har lært at man må stille spørsmål for å vise at man faktisk er interessert i å bli kjent, uansett om du vet svaret på spørsmålene du stiller, eller om du kanskje egentlig ikke bryr deg om hva hen svarer. Det handler om å ta inititativ. For jeg tenker jo det om andre som ikke spør meg om noe, som kun svarer på det jeg spør om og ikke sier noe mer, at de ikke er interessert i meg. Men trenger det egentlig å være sant? Kanskje har andre tenkt at jeg var avvisende? Det tror jeg. Jeg har i ettertid sett tilbake på alle flotte, hyggelige menneskene som prøvde hardt å bli kjent med meg, men når man ikke får noe tilbake, så gir man opp. Det er ikke lett, men man MÅ faktisk ta initiativ selv, man MÅ gi noe av seg selv. Noen vil kanskje si her: "Oh, captain obvious!" Jepp, det er meg - litt sånn på etterskudd - alltid.

Mine to nærmeste har bemerket disse tingene ved meg. Min nærmeste nr 1 har kjent meg hele livet, så det er virkelig gyldig. Min nærmeste nr 2 har kjent meg i 6 år, så det sier noe om at det har skjedd på kort tid. Det er hyggelig og det er godt og jeg kan bekrefte det de merker. Begge kan si at de ikke lenger trenger å "passe på meg" når de har med meg hos fremmede folk. Og i starten av forandringen tror jeg begge ble noe overrasket over at det gikk så lett. Man kan kanskje si at jeg har blitt tryggere på meg selv? Men jeg er ikke ferdig, altså, jeg klatrer fortsatt.

Men en annen viktig lærdom er at det faktisk er lov til å være stille. Det er lov til å bare lytte. Det er lov til å bare være litt også i sosiale lag. Når man er trygg på seg selv, vet man at det ikke er noe galt med deg, selv om man ikke alltid prater med noen. Så, har du ikke lyst, er det greit. Det tenkte jeg i dag. Jeg var ikke i pratehumør da vi var på en sosial sammenkomst, men jeg var ikke ukomfortabel fordeom, jeg bare orket ikke prate og synes det var helt greit å bare sitte der å observere og lytte og tenke. For noen år siden ville jeg ikke klart å være komfortabel med det, jeg ville febrilsk lett etter noe å si og pga det ikke funnet noe å si og følt meg ukomfortabel og usikker. Andre ville ha merket det og kanskje prøvd å snakke med meg og jeg ville blitt kjempeusikker og kanskjer redd og ikke visst hva jeg skulle si. Det er ikke så farlig nå. Og i dette så har jeg lært at jeg faktisk ikke alltid liker å snakke. Jeg liker noen ganger å bare være eller gjøre. Det kan være slitsomt å snakke noen ganger. Det handler ikke om at jeg er sjenert, det er bare at jeg ikke har lyst hele tiden.

En annen forandring er at jeg snakker og viser mer hvem jeg er - fordi jeg vil at andre skal vite hvem jeg er og at jeg er noe. Jeg tenker at jeg kanskje ikke egentlig var så veldig mye før. Selvfølgelig, sier du, var du noe før også. Ja, jeg har alltid vært noe, men har alle andre visst at jeg var noe? Egentlig? For hvordan i all verden kan de vite det, uten at jeg viser dem det? Uten å kjenne meg? Og hvordan kjenne meg, når jeg ikke viser hvem jeg er? Kanskje tenkte jeg at jeg ikke var verd å kjenne, kanskje tenkte jeg at jeg ikke hadde noe å gi, kanskje tenkte jeg at jeg ikke var noe interessant å kjenne - ubevisst. For nå kan jeg ikke gå fra et sted uten å ha fått sjansen til å vise hvem jeg er, jeg kan ikke la dem tro at jeg er stille, kjedelig og fargeløs. For det er jeg ikke! Jeg setter ikke meg selv under alle andre på samme måte lengre. Vi er like mye verd. Kanskje er jeg ikke like interessant for alle, men jeg er interessant for noen. Og jeg vil ikke gå glipp av spennende samtaler, morsomme øyeblikk og interessante mennesker.

 
Mine yndlingsfarger er nå mosegrønn, okergul, vinrød, mørkelilla, orange... Farger generelt, er jeg veldig glad i. Jeg føler meg tom hvis jeg forlater huset uten farger på meg. Jeg er opptatt av at mitt ytre skal kunne avsløre noe av det som finnes på min innside, noe av mine interesser, mine tanker, mine meninger og den jeg er. Jeg vil at meg skal skape nysgjerrighet. Jeg vil bli husket som en fargerik person.

Det er gøy å utvikles!