Vi må ta oss tid til å snakke med andre. Ta oss tid til å se oss litt rundt. Ta oss tid til å lytte til det som er viktig. Ta oss tid til det som virkelig betyr noe.
Hvem er det som står på hjørnet av gata og smiler til deg? Er det mormor du så fort haster forbi? Hun så deg og tror hun forstår at du har det travelt, men bussen din går ikke før om ti minutter. Et smil tilbake tar bare to sekunder. Hvorfor ikke ofre fem minutter. Du rekker faktisk å fortelle henne alt som hender i livet ditt på de minuttene. Det vil gi deg fem minutter med varme, istedet for fem minutter med stressende tanker.
Men det er ikke bare mormor som trenger at du gir deg til kjenne, det er noen som roper. Det er flere som roper. De holder et innholdsrikt blad i hånda og spør om noen vil kjøpe det. De er ikke påtrengende, de er ikke onde, de er mennesker. De ønsker å tjene penger på lovlig vis og det er en helt fantastisk mulighet de har. Sorgenfri. Gi dem en grund til å stå der. Femti kroner er så lite, når du står der og ønsker deg en jakke til tusen.
Akkurat der kan vi ta oss tid til å smile, til å stoppe opp og gi en hyggelig kommentar. En likeverdig kommentar om forsida på bladet, om været, om livet eller dagen. Hva som helst. Kanskje hun/han vil fortelle deg noe viktig, som du ellers ville gått glipp av. Det er så enormt mye der ute vi ikke vet og som vi helst ikke vil vite. Ikke gå, ikke gå så fort, stopp og se deg rundt.
Jeg stoppet. Jeg betalte, jeg ville betale mer. Hun fortalte meg at hun ikke likte forsida på Sorgenfri, at hun hadde kjeftet på dem fordi den var så «Oslo», sa hun. Hun hadde meninger, hun prøvde å gjøre noe med det også. De sa at det ble en ny neste måned, en ny. Derfor måtte hun kommentere forsida, for det er den som i liten grad representerer henne. Det er hva hun selger. Hvordan kan man selge noe man ikke liker? Noe som gjør deg til noen du ikke vil være?
Jeg svarte at min søster skal bli illustratør og at hun fikk i oppgave å illustrere til en artikkel i et sorgenfri-blad. Da var hun der med en gang. Tegning, illustrere.
«Jeg hadde en venninne som kunne tegne, selge bilder. Måtte jo leve av noe når man var rusmisbruker. Ikke så lett. Jeg vet at hun hadde evner, jeg vet hun hadde talent.» Vi snakket om tegning og kunst. Hun spurte om jeg var flink til å tegne. Hun fortalte masse. Jeg fortalte at jeg hadde en god venninne som hadde vært rusmisbruker, så jeg visste litt hvordan det var og hvordan livet hennes var.
«Hvor gammel var hun?» Ca. 25.
«Like gammel som min datter,» svarte hun.
«Ja, jeg har også en sønn på 20, han skal ta fagbrev snart, også har jeg ei på 10, men hun får ikke besøke meg mens jeg bor slik jeg bor her, nå. Derfor sparer jeg så jeg kan kjøpe meg ei leilighet, slik at hun kan besøke meg. Jeg har god kontakt med barna mine,» fortalte hun, «min eldste datter har gått førskolelærer, tok spesialpedagogikk og master og jobber i barnehage. Ja, hun er flink.» Hun var stolt av barna sine. «Jeg begynte med opium som 19åring, så begynte jeg med amfetamin også var det et stoff jeg ikke tålte, så jeg fikk .... Men jeg er stabil nå.»
«De er heldige,» understreket hun, «som klarer å slutte som 20åringer. Noen sa at hvis de fikk barn, så kom de til å slutte, noen fikk barn og da sa det stopp. Ikke så lett. Jeg gikk ufrivillig til behandling. Trengte pause. Jeg spurte dem som var der hvordan synet på rusmisbrukere forandret seg etter at de kom hit. Ja, de svarte det jeg ville. De var ikke dumme, skitne, slemme osv, som de tror...»
Plutselig ser hun gjennom hele folkemengden og roper hei til en bekjent dame. De klemmer hverandre. Jeg sier lykke til og hadet.
«Takk, hyggelig å prate med deg.» Hun smilte.
Ga ikke det meg noe? Jo. Et lite, lite innblikk i hennes liv som menneske. Forståelse for deres liv og hvorfor hun sto der i dag. Hun ønsket ikke andre den samme sjebnen, hun ville ikke bli sett ned på, for hun har også et liv som menneske, utenfor hennes liv som rusmisbruker. Hun hadde tre flotte barn, hun hadde meninger og en drøm og et mål i livet. Hun var mer enn ingenting.
Ta oss tid. Ta oss enda litt mer tid til å lytte eller si noen ord. Det skader ikke. Jeg er så evig takknemlig for at hun turte å åpne seg litt til meg. For at hun delte noen erfaringer og tanker. Det gir meg mye å se hvem de er bak sine masker som sorgenfri-selgere.
Med det samme kan jeg nevne en annen situasjon jeg kom på akkurat nå.
Jeg gikk til bussholdeplassen for å vente på bussen. Der var den ene glassveggen i tusen små brister som bare sto og dirret. Det var like før hele veggen raste i bakken. Jeg visste ikke om jeg skulle våge meg inni, prøvde med en fot og oppdaget en bit som ramlet ned fra et større hull i glasset.
Jeg stilte meg utenfor og hørte på knitringen bak ryggen min.
Da kom det en ung mor med sønnen sin i barnevogn. Hun la også merke til knitrelyden fra glassveggen og snudde seg mot den. Jeg kunne jo ikke bare stå der og late som jeg ikke hadde fått med meg det samme. Slengte ut en liten kommentar om at det så skummelt ut. Hun svarte at hun ikke kunne forstå at noen gjorde sånt.
Samtalen var i gang. Hun visste, etter noen minutter, hvilken utdannelse jeg har, hvor jeg bor, at jeg skal gifte meg og hva jeg gjør nå. Jeg fikk også vite at hun bor like bortenfor, at hun er aleneforsørger, at hun har kjæreste og skulle søke jobb. Hvorfor ikke? En hyggelig prat som gjør at vi kan smile til hverandre neste gang vi sees. Jeg beundret henne for de personlige spørsmålene hun stilte meg. Vi må ta oss tid til å snakke med hverandre. Ikke være så redd for de ukjente og det vi ikke vet noe om. Det er så ufattelig mye vi kan lære av hverandre.
