Inger baker prinsessemuffins!

Jeg fikk så lyst til å bake, så jeg googlet en oppskrift på sjokolademuffins. Så fant jeg ut at jeg ikke hadde så mye sukker. Hmm... Aha, kom på at vi hadde et glass med stevia stående. På tide å teste det ut. Jeg liker jo å eksperimentere litt når jeg baker og lager ting, kan ikke bare lage sjokolademuffins. Derfor hakket jeg litt hvit sjokolade og puttet oppi røra. Den ene muffinsen fikk litt Fluffy på toppen, det smakte som grillet marshmallows.

(Ikke verdens beste bilder, da kameraet  mitt var dødt og mobilkameraet er udugelig. Men fikk i gang kameraet igjen.)

Etter at de var stekt, ville jeg gjøre noe mer, så jeg laget toppings av bringebær, melis og smør.

 Fine rosa, toppingser med sølvkuler.

 Ekte prinsessemuffins! Noen kaller det cupcakes, men det er bare muffins.

Gøy, spiselig og ganske så søtt! Og mannen min elsket dem! :D Etter min mening så ser de bedre ut enn de smakte. Stevia ødela alt. Angrer bittert på at jeg brukte stevia. Hele muffinsen smaker bare stevia. Hadde ikke gjort noen verdens ting med 1dl sukker. De er mer enn altfor søte nå.

Oppskriften min (inspirert av denne oppskriften fra klikk.no)

Sjokolademuffins
100 g smør
2 stk egg
1 dl sukker
1 ss stevia
4 dl hvetemel
1,5 ts bakepulver
1 ts salt
3 ss kakao
2 ts vaniljesukker
1 dl melk
3 trekanter hvit tobleronesjokolade

Glasur (inspirert av denne oppskriften)
2 ss bringebærsyltetøy
80 g smør
Melis til det blir en jevn masse

Sølvkuler på toppen

Først knadde jeg smørret mykt, kokte bringebærsyltetøy og silte det over smørret og blandet det sammen. Til slutt silte jeg melis og blandet til det ble en jevn og myk masse.

Hva gjør jeg på skolen for tiden?

Det vil jeg fortelle og vise litt av. Vi leker, ler, skriver, jobber og er seriøse. Akkurat nå er vi inne i en produksjonsperiode. Ganske så intens jobbing. I et mørkt, stort rom er vi store deler av dagen og utforsker og leker. Kanskje lager vi teater til slutt. Halve dagene sitter vi ved bordet og diskuterer kostyme, scenografi, manus, konsept, roller og raporten som skal være på 40-50 sider. Vi er veldig gode til å diskutere oss ihjel. En gruppe med sju forskjellige mennesker kan umulig bli enig med det første. Det er gøy når man kan se at det blir noe, at det begynner å ta form, ligner teater, kunst og gjenkjennelige bilder. Når man begynner å kunne teksten utenat og kan spille. Ting tar tid! Jeg er trøtt og sliten, samtidig som dette er gøy. Det er mye til meg, og til alle...

Hver mandag går jeg fra intens jobbing på skolen, til effektiv instruktørjobb på Sverresborg. Jeg har to prosjekter å holde styr på. Veldig glad jeg ikke er alene om det, da! Så er jeg så dum at jeg tar på meg frivillig arbeid midt i den travleste perioden for året. Homestart familiekontakt. Ja, jeg har gjennomført et forberedende og veldig spennende kurs og blitt en familiekontakt og fått en familie jeg har vært til noen ganger nå. Skal være hos dem en dag i uka. Utrolig trivelig familie med fantastiske barn. Jeg stortrives der! Det er ikke kjempestress, men jeg føler likevel en slags plikt, siden jeg har skrevet under på en kontrakt.

I dag da vi skulle jobbe med raporten og snakke om tilbakemeldingene fra visningsseminaret med lærerne, kom jeg inn i det tette rommet fylt med pianomusikk. Levende pianomusikk. Det var bare så fint. Bare det. Vi har to på gruppa som er musikalske, begge spiller piano og synger. Han spilte og jeg satt bare der og lyttet, drømte meg bort i min egen fantasiverden. Kjente at jeg ville skrive bok, jeg ville skrive. Jeg kunne tenkt meg en hel slik dag. Noen som spiller piano for meg mens jeg skriver. Åh, ja. Jeg elsker ren pianomusikk. Det er vakkert. Jeg elsker miljøet jeg er i nå.

Snart, snart nå, er det sommer. Jeg kjente sola varme i dag. Det var SÅ godt! Kom sol, kom sol, kom sommer, kom ferie!

Oppvarming hver morgen! Vi er så flinke!

Maskotten vår en dag. En leken hund som gjør alt for litt snoop.
Hopper, danser, ruller og gir labb.

Sånn sitter vi når vi diskuterer og skriver og er seriøse.

Litt skygge-elskov.

Når man ikke har noe å gjøre for øyeblikket...

Og vi må huske å passe tiden og ta pauser innimellom...

En dag hadde vi det litt gøy! Da var vi useriøse. Tøyset gjennom alle scenene.

Spilte gjennom scenene i butoh-stil.

Holder på å le oss ihjel!

Det begynner å bli noe. 

Prøver ut lyset...

Her har vi lysets Gud.

Hvordan vil de forskjellige fargene se ut i det grønne og det lilla lyset?

Et uendelig vennskap

Jeg og Janne var en dag til en fotograf og tok noen bilder sammen. Gøy!
Tenkte det kunne være gøy å ha noen ordentlige bilder, med tanke på hvor lenge vi faktisk har kjent hverandre og hvor mange bilder vi har tatt sammen opp gjennom årene. Bare synd vi bare har ett bilde sammen fra vi var små. Jeg synes det er utrolig kult at vi fortsatt er veldig gode venner. Helt siden barnehagen har vi hatt et nært og spesielt forhold, selv om vi har bodd sju år på forskjellige steder. Nå bor vi endelig i samme by igjen, og det er fantastisk!

Jeg har fryktelig lyst til å arrangere et lignende bilde nå, hvor vi ligger på et rødt teppe på en grønn plen og leker med barbiedukker i fine, rosa badedrakter.


Jeg fant en halvferdig tekst jeg skrev i 2008, som jeg synes passer seg å dele her nå, sammen med bildene. 

Jeg begynte i barnehagen da jeg var 4 år og satte meg med den eneste jeg kjente og perlet med sånne store perler ved et bord. Så kommer det ei søt lita jente sammen med moren sin. Da hun får øye på meg som sitter med hennes venninne, får hun et rart uttrykk i ansiktet og blir med en gang veldig beskjeden, stiller seg bak moren og holder seg i føttene hennes.

Det er hva jeg husker fra første dag i barnehagen og mitt første blikk av henne som jeg skulle få oppleve SÅ mye morsomt og sprøtt med, dele alle hemmeligheter med, sorger og gleder, henne jeg skulle få et spesielt forhold til, henne som skulle bli mi aller beste venninne, henne jeg skulle bli bundet og avhegnig av, henne jeg skulle bli mest glad i. Ja, jeg kunne ramset opp enda mer, det er så mye som binder oss to sammen til evig venninner.

Jeg husker da jeg begynte i 2. klassen og Janne i 1. Vi fant på så mye rart på barneskolen. Det er så mye at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Jeg kom på bussen og ser deg sitte og vente på meg på vår faste plass. Du smiler bredt til meg og jeg til deg også. Vi var begge alltid glad for å se hverandre. På bussen snakket vi alltid masse. Så tar du opp en rundformet pakke og gir meg den. Og jeg gjør det samme. Pakke? Ja, altså en liten gave innpakket i masse dopapir og innsurret i brunteip og gråteip et par ganger. Vi ler og begynner å surre av all teipen som sitter så godt fast. Surrer og surrer. Vi blir ikke ferdige før vi er fremme på skolen og må fortsette i skolegården. Det er høst og veldig kaldt ute så det er ikke bare, bare å skulle få av den vanskelige teipen med stivfrosne små hender. Da teipen er fått av er det bare å begynne å surre av dopapiret som er rundt. Alt dette tok sin tid, men det var alltid en glede å se hva som var inni. Kunne være alt ifra dukkeklær til små figurer. Når dem var innpakket var dem ca. 15cm i diameter og selve gaven kunne være bare 2-6 cm i lengden. Dette var noe som gjorde hver begynnelse på dagen til en glede.

Ja, jeg og Janne, vi var mange ganger noe helt for oss selv. Vi gjorde mye som ingen andre gjorde. Var oppfinnsomme og likte oss svært godt ute. Mange ganger nektet vi å komme inn fordi vi hadde det så gøy. Vi laget hytter, huler i snøen, sølekaker og forskjellige retter av naturens midler. Ja vi gjorde egentlig det barn flest pleier å gjøre i barnehagealder.

Det er så mange minner som strømmer på når man sitter slik og tenker tilbake, gode minner jeg aldri kommer til å glemme.

Jag husker vi pleide veldig ofte å disse. Vi lekte mange ganger at det var fly og ufo, ja tog og buss og hva det skulle være. Bare fantasien som satte i gang. En gang i 2./3. klassen skulle vi se hvem som greide det mest utfordrende på dissa i stor fart. Du skulle liksom vise deg og slapp hendene og lente deg bak. Men selvfølgelig glømte du å holde deg fast med føttene og ble kastet rundt og slo hodet i isen på bakken. Da du fikk hjernerystelse og måtte hvile hjemme i mange dager. Det var kjedelig når du ikke var på skolen. Og noe som gjorde meg redd da, var da ei i 4. klassen sa at du kom til å glemme hvem de forskjellige personene var, også meg. Så da du satt på bussen første dagen etter at du var blitt frisk, spurte alle om du visste hvem jeg var. Selvfølgelig husket du alle, men du var bare litt sliten. 

Her er noen av bildene som ble tatt, og som vi fikk i dag.

I tide!

Når du stiller klokka tre minutter frem for å rekke busser og avtaler, og ikke lenger klarer å beregne tiden når du ser på riktig stilte klokker... Hm.. Ikke rart at Fredrik blir stresset på mine vegne når jeg går ut av døra det tidspunktet jeg skulle vært på bussholdeplassen og tror jeg har tre gode minutter på meg.

Hodet mitt klarer å venne seg til det meste, har begynt å regne tre minutter bak i tid hver gang jeg skal noe, så nå gjør jeg det uansett om klokken er riktig stilt eller ikke. På tide å stille klokken enda to minutter frem. 

Tiden...

Solig dag!

Verdens kuleste kaseroller! Elsker dem!

Mye morsommere å lage mat når kaserollene ser sånn ut! Det er som å leke kjøkken!

Så kom jeg over noen kniver og gafler jeg ønsker meg! Jeg vil leve i en fargerik verden!

Det ser ikke så fint ut, men sola skinte gjennom skyene og det var den jeg prøvde å fange.
Men snøen, den er ikke å se... 

Derfor tok jeg og Birgit turen litt lengre opp i høyden, der var det snø.
Selv om vi var litt skeptiske til at det faktisk skulle være snø først.
Vi prøvde å lage bål, rakk å steike to pølser og ei brødskive før det sluknet,
og bålet ville ikke flamme opp igjen etterpå.

Herlig vær for en liten koseskitur.

Sol <3

Skitur!

Noen frostne nypebusker utenfor mitt hjem.

Vinn en stilig tekanne?

Har du en skuespiller i magen?

Lag deg en konto på www.statist.no, så har du tilgang til flere statist og skuespillerjobber m.m. her og der. Gøy gøy!