Jeg jobber stadig med meg selv og jeg tror aldri egentlig at jeg kommer dit jeg vil, men det er fryktelig viktig for meg at jeg aldri stopper opp, men setter meg små mål. Ett trappetrinn om gangen. Man må liksom holde seg i sjakk, ellers kan det være at jeg faller ned ett trappetrinn. Og jeg må gå akkurat som jeg vil, i mitt eget tempo.
 |
| "Svanejenta" av Hanne H. Aune (C) |
Et år drama har lært meg mye om meg selv. Det har vært et viktig år for meg som menneske. Anbefaler nesten alle å ta et slikt år.
Det er ikke lett å forlate en rolle og trenge seg inn i en ny. Man tenker så lett at dette aldri kommer til å gå. Hvordan i all verden skal det skje at jeg plutselig bare gjør noe jeg aldri før har gjort eller turt å gjøre? Det er jo ikke meg. Det var ikke meg. Jeg er ikke den som...... Men det betyr faktisk ikke at det ikke kan bli meg. Jeg kan nesten bli den jeg vil, hvis jeg vil og hvis jeg tør og hvis jeg får det til.
Og jeg har erfart at det gÅr ann. Det fungerer virkelig. Det er så rart med det, men det er faktisk så sant at det eneste man må gjøre, er å bestemme seg for at man skal ta det skrittet inn i den nye "rollen". Så tenker man kanskje at man har bestemt seg, men hva skjer da? Hvordan skal den rollen bare dukke opp sånn helt uten videre?
Det er litt vanskelig i begynnelsen, å bli kjent med seg selv som den nye rollen og akseptere at den er virkelig og velkommen. Den er virkelig velkommen. Ønsk den nye rollen din velkommen, hils på den, bli kjent med den og fortell den at den er kommet for å bli eller for å utvikle seg. Det blir vanskeligere når andre blir kjent med den, for da vet du at det er litt for sent å snu. Og iblant faller man litt tilbake, fordi man ikke helt tør eller føler at det er lov til å være den nye rollen. Men det er lov å forandre seg. Man mister ikke seg selv, fordeom. For det er det man blir redd for. Jeg vil ikke bli noen andre, jeg vil være meg. Men jeg er meg hele tiden, jeg bruker bare meg selv mer og er meg selv enda litt mer. Det finnes et ord for dette, som jeg lærte første skoledag på barnevern, men akkurat nå husker jeg det ikke.
Jeg var ikke den som rekte opp hånda i timene så ofte. Jeg ville helst ikke bli så veldig lagt merke til i grunnen. Helst ikke snakke eller svare eller lese høyt i timene. Da skalv jeg og hjertet dunket og jeg svettet av angst for at det skulle skje. Og det måtte jo skje av og til. Hvis jeg skulle si noe, måtte jeg være 100% sikker på at det var riktig. Jeg kunne ikke stille "dumme" spørsmål og jeg kunne for all del ikke tenke høyt eller svare spontant. Også skjedde det noe. Dette var i 10. klassen, tror jeg. Jeg aner ikke om det var bevisst av lærerne, men det er jo mye en lærer egentlig får med seg. Jeg ble plassert midt i klasserommet, midt mellom de to elevene som var mest aktiv i klasserommet. Veldig ofte hjalp de meg med å rekke opp hånda, de hvisket svar i ørene mine og sa hva jeg skulle si. Det hjalp meg! Så begynte jeg å forstå hvordan folk kunne ha noe å si. Jo, de leste i boka. De visste hva det handlet om. Så jeg begynte å åpne boka, ha den åpen under timene og plutselig kunne jeg også rekke opp hånda. Men jeg måtte fremdeles være sikker på at det var riktig.
Så begynte jeg på videregående, alt var nytt, alle var nye for hverandre. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville være den anonyme lengre. Jeg begynte å rekke opp hånda og jeg pratet. Videre har det bare utviklet seg. For to år siden tok jeg steget og turte å stille "dumme" spørsmål, turte å tenke høyt, svare spontant og til og med svare feil. Jeg turte å diskutere og si mine egne meninger høyt. Det var befriende og en herlig følelse. Siden da har jeg bestemt meg for at jeg tidlig hvert nye skoleår må tvinge meg selv til å rekke opp hånda og være aktiv. Gjør man det fra første stund, har man markert sin rolle og det er lettere å være den videre.
Det er mange andre ting jeg kunne fortalt om, men jeg har fortsatt flere mål jeg vil nå i livet. Det er ganske spennende, men det kan være tungt til tider, og noen ganger gir jeg opp. Litt for lett. Det er også en ting jeg skal forandre, jeg skal ikke gi opp så lett. Det hjelper ikke. Heldigvis er jeg sta, og det hjelper.
Jeg skal ikke ta meg selv så høytidelig.
Jeg skal se på meg selv litt mer ironisk, være ironisk til min fortid og de feilene jeg gjør.
Jeg skal tro på meg selv. Tro at jeg kan, tro at jeg er.
Jeg skal drite litt mer i ting, bare være og ikke tenke så mye, leve i nuet.
Jeg skal tørre mer, kaste meg ut i nye ting.
Jeg skal bli mindre fordomsfull.
Jeg skal ikke gi opp så lett.
Jeg skal se positivt og finne løsninger i motganger.
Jeg skal presse meg selv litt mer i skumle sosiale settinger.
Jeg skal takle bedre å gjøre feil og lære å ikke være redd for feil og avvisning.
Jeg skal være mindre sur.
Jeg skal gjøre det JEG vil.
Jeg skal ta mer initiativ.
Jeg skal bli flinkere til å gi hyggelige komplimenter og si "Hyggelig å hilse/snakke/være på/med deg." (Det har jeg allerede blitt flinkere til)
Jeg skal le mer! Det betyr ikke at jeg skal ha det mer gøy, men jeg skal ikke ta livet så fryktelig alvorlig. Et knust glass, litt søl, litt rot, en feil, for sent, for stygg, for stor. Nei, jeg skal le mer!
Ja, og sikkert mange flere ting. Men dette i første omgang. Jada, jeg mener ikke at dette skal bli perfekt på et år, ikke to år en gang, ikke en gang på hele livet mitt. Men tro meg, det hjelper å jobbe gjevnlig og bare være bevisst hva man ønsker å oppnå. Jeg ønsker å være den jeg vil være. Men det er jeg ikke. Men ganske mye er jeg det.
Hurra! Nytt studie har jeg også begynt på. Det bobler i magen av spenning og glede etter å begynne å lære og diskutere alt dette spennende. Har møtt mange mennesker og snakket med mange. Jeg merker at det har blitt en forbedring, jeg snakker lettere med mennesker. Jeg tør mer, men jeg er fortsatt ikke der jeg vil.
Sånn kort oppsummering: Le mer, ikke ta meg selv så høytidelig, ikke ta livet så alvorlig. Le mer!!
Jeg tror alt betyr at jeg lever! Lever du?
