Blink Mints

Siden jeg var så heldig å få fire bokser med Blink Mints (Cola, lakris, solbær og eple) i postkassen i dag fra Likenshare, må jeg skrive en kort omtale om dem.

Jeg synes boksene var veldig fine, og kan sikkert brukes til å oppbevare andre småting etterpå, bortsett fra at boksene kanskje gjør de noe dyrere, noe som er unødvendig for min del, for innholdet var godt. Som lakriselsker var det selvfølgelig den med smaken av lakris som kom på topp hos meg, nestbest var eple, så solbær og til sist cola. De har sterk smak og er harde, noe som gjør at de varer lenge i munnen uten å bli tygd opp.

Blink Mints Lakris: Nam. Herlig, sterk smak av lakris eller salmiakk, eller hva det heter. Det lukter som knott. Smaker godt.
Blink Mints Eple: Nam. Sterk, syrlig eplesmak.
Blink Mints Solbær: Solbær er ikke favorittsmaken min, men den er faktisk ganske god. Bedre solbærsmak enn mye annet som skal ha smaken solbær. Veldig syrlig og sterk smak.
Blink Mints Cola: Det lukter skikkelig kunstig cola og smaker ikke cola i det hele tatt. Det minner om andre godteri som skal ha colasmak. Jeg synes ikke denne var spesielt god.

Anbefales faktisk, de er gode og varer lenge.

Undertekst

Først - Registrer deg på LikenShare og få gratis ting og del din erfaring med andre! Jeg fikk en pose nye tyrkisk peber i posten en gang.

Jeg hadde en underlig og morsom opplevelse her om dagen. Jeg så film sammen med Fredrik og jeg som er så avhengig av norsk undertekst skjønte ikke hvorfor noen ord var engelsk og stusset over enkelte ord som var skrevet feil. Teksten var det også noe rart med, jeg klarte liksom ikke helt å lese den og forstå den. Jeg spurte Fredrik noen ganger hvorfor de gjorde som de gjorde i filmen og hva som skjedde, for jeg hadde vanskeligheter med å forstå handlingen.

Da det bare var ti minutter igjen av filmen oppdaget jeg at underteksten ikke var på norsk, men på engelsk. Er det virkelig mulig å ikke få med seg det? Jeg er litt imponert over meg selv, tenk at jeg, jeg, ikke merket at underteksten ikke var på norsk og "forsto" filmen - hurra! Ikke rart teksten var rar og at "noen" ord var på engelsk. Holdt på å le meg ihjel. Tror jeg skal fortsette med å ha engelsk undertekst, kanskje jeg lærer noe av det! Jeg har tydeligvis blitt bedre i engelsk iallefall.

Barnehage-praksis

Hvorfor tror jeg ikke på meg selv? Jeg strever og strever og jobber meg fremover i den dype snøen, oppover bakker, sklir nedover og baner meg veier. Jeg skal nå målet!

Akkurat nå for tiden er jeg i praksis i en barnehage, har vært der i fire uker allerede og har fire uker igjen. Dagene flyr avgårde og jeg storkoser meg sammen med barna. Og akkurat nå er det herlig med helg, jeg skal bare kose meg, slappe av og samle ny energi til ei ny, flyvende uke med aktivitetsgjennomføring på mandag og karneval og praksisbesøk på tirsdag. Gleder meg til å kle meg i haredrakten min!

Det viktigste i livet er å sørge for at de små barna har det godt, at de har venner, at de har det bra, at de er trygge, at de ikke er redde, at de har det gøy, at de kan vokse og lære og leke seg. Forebyggende arbeid er det viktigste i livet, for barna er fremtiden vår og hvis de ikke har det bra, hva gjør vi da?

Jeg merket meg en sterk tittel: "Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen." og det forteller meg hvor viktig det arbeidet i barnehagen, er. Vi er NØDT til å SE barna tidlig og tørre og ta ansvar og gjøre noe med én gang! Og det trenger ikke være så utrolig mye som skal gjøres, bare bittelitt som gjør at barnet føler seg ivaretatt, anerkjent, sammen og sett. Se denne videoen: "Gutten med pinnen."
Aldri legg ansvaret over på noen andre, kanskje ingen andre enn DU ser nettopp det du ser.

I dag hadde jeg midtveisevaluering av praksisperioden min og jeg må bare få lov til å skryte litt av meg selv, fordi jeg blir så glad for å få bekreftet at jeg er på riktig vei. Det er lov?

Her er hva jeg fikk høre av den fantastiske veilederen min:
* Inger har vist motivasjon og engasjement i henhold til praksisperioden. Hun viser interesse og er positivt innstilt.
* Hun har oversikt over de oppgaver som skal gjøres i praksisperioden.
* Hun tar initiativ til kontakt, lek og samspill med barna.
* Positivt at hun presenterer seg og hilser på foreldre og personal i barnehagen.
* Inger er reflektert over egen praksis og stiller spørsmål på veiledningstimer. Hun viser stor interesse for enkeltbarnet, dets utvikling og samhandlingsmønster.
* Inger har en trygghet og en ro i samhandlingen med barn og voksne. Hun er lydhør for det barna sier og tar dem og det de sier på alvor.
* Hun jobber selvstendig og tar ansvar for grupper med barn.

Fortsett slik videre i praksisperioden, Inger! Bra jobba!!!


Akkurat nå er livet fint! :)

Også har jeg laget litt fargerike sjokolademuffins.

(Forresten veldig fornøyd med min nye mobil, som tar helt fantastiske bilder! De er dessverre uredigert, da jeg for øyeblikket har min gamle drit-pc uten noe som helst på. Men bildene er jo like bra som om det var mitt speilreflekskamera som hadde tatt dem!)

Prestasjonsangst, sa du?

"Skal du deppe på Kråkeredet, nå...?" spør Fredrik meg når han ser at jeg logger meg på bloggen. Jeg sier: "Nei," og ler det bort, for hvor patetisk er ikke det? ...Men hva er det jeg gjør? Vel, jeg skal bare skrive bittelitt om meg selv. Er det ikke det man gjør på en blogg? ... På en eller annen måte. Dele noe med verden - det er det flere grunner til. Kanskje noen kjenner seg igjen, kanskje noen vil forstå meg bedre, kanskje jeg vil lære noe på det, kanskje andre kan lære noe av det...? Mest for min egen del.

Jeg vil bare fortelle min lille verden at jeg har fryktelig prestasjonsangst, hvis dere ikke visste det fra før av. Det er mange som bruker det begrepet - prestasjonsangst, når de skal noe fremmendt og nytt og utfordrende kanskje. Eller skal vise noe de kan. 
   Hva føler du når du har prestasjonsangst? Er det den kriblende følelsen i magen og svetten i hendene rett før et foredrag eller en tale? Eller har du kanskje ikke tenkt over hva du føler i det hele tatt, men du har likevel prestasjonsangst fordi du vet at du må mestre noe?

Jeg skal fortelle hva jeg føler, forså google ordet og se om jeg finner noe vettugt der. 

Min prestasjonsangst er i meg hele tiden. Jeg tror jeg må være lagd av den, for det er så og si den som styrer meg og jeg kan ikke huske å ha vært uten den. Jeg prøver å ta kontroll over den, for det er nemlig ikke meningen at det er den som skal styre meg. Og en ting jeg bygger forsvaret med, er ærlighet, og ærligheten starter akkurat her og nå. 
    Det gamle forsvaret har fått sparken, for de har ikke klart å gjøre jobben sin, tvert imot, de er så feige at de alltid løper og gjemmer seg med en gang prestasjonsangsten kommer. Det kjenner jeg godt, da knyter det seg inni meg og jeg har mest lyst til å løpe hjem til mamma og legge meg i fanget hennes og forsvinne i drømmeland. Og på grunn av denne feigheten, har det gamle forsvaret bygd en kjempestor og tykk mur som skal beskytte dem mot prestasjonsangstens angrip. Men det de ikke skjønte, var at prestasjonsangsten trenger gjennom alt, og hva skjer da? Jo, forsvaret jobber og jobber og sliter seg ut, og når de har jobbet hardt hele dagen og er helt utslitte, da kommer prestasjonsangsten og da er de forsvarsløse. Derfor har jeg oppgradert dem med det nye, men de er fortsatt under opplæring og det kan derfor ta tid før de klarer å forsvare seg ordentlig. Det skumleste er å bryte ned muren.

Prestasjonsangsten gjør at jeg får vondt i hodet, blir utslitt, trøtt, usosial, deprimert, ukonsentrert, får søvnproblemer, er redd og svak. I konkrete situasjoner har jeg hjertebank, kvalme, hodepine, svette, skjelving og null matlyst. Jeg velger minste motstandsvei og prøver å lure meg unna de vanskelige utfordringene som kanskje kan belyse alt jeg ikke kan og alt jeg ikke forstår og alt jeg ikke får til. Og det å prestere er så mangt. Det innebærer mye. Å prestere som menneske, både sosialt, faglig, språklig og kreativt, og mange andre måter å prestere på.
     Forventningene til meg selv er skyhøye, men jeg forstår det ikke selv, og jeg når egentlig aldri de forventningene jeg har til meg selv. (Jeg tror ikke jeg har så høye forventninger til meg selv, det er bare andre som sier at jeg har det, for såpass må en vel kunne?) Jeg må fortelle meg selv at "jeg kan", gang på gang på gang på gang. Jeg vet ikke om det hjelper. 
     Jeg har hørt at noe heter "flink-pike-syndromet" og tror kanskje jeg har det, men likevel passer det ikke til meg, for jeg forventer ikke en A, eller å være best, flinkest og på topp. Jeg tror bare ikke på meg selv. Jeg tror bare ikke at jeg kan noen ting som helst egentlig. Jeg vet at jeg kan veldig mye og jeg vet jeg er flink til en god del også, men det er ikke det samme som å tro på det. 


Så nå vet hele den lille verden at prestasjonsangst kan være så mye mer enn litt klamme hender og et bankende hjerte. Egentlig har jeg helst lyst til å pakke den ned i en sekk og gjemme den i kjelleren, men jeg tar den heller fram så den kan være til spott og spe for folket. Jag den bort, før den jager meg bort! 

Det må jo nevnes at jeg har verdens mest fantastiske mann som dytter meg oppover det bratte fjellet. Oppover og oppover. Om jeg faller, så fortsetter han å dytte. Dytter og dytter. 

Så en siste lesning til spesielt interesserte. Denne mannens historie kjenner jeg meg veldig igjen i. 
http://angstringen.no/ressurser/personlige-historier/roar-jeg-har-endelig-laert-vaere-aerlig

Sitat fra Roar: "Kværna går og går rundt de samme spørsmålene. Tenk om jeg hadde gjort sånn. Tenk om jeg heller hadde gjort slik. Vi med angst er kreative mennesker med en vanvittig fantasi."

Så vil vi vite hva google sier...

"Prestasjonsangst kommer av forventninger og press, fra andre og fra deg selv. Mest det siste! Kritiske og negative tanker kommer krypende når du kjenner på prestasjonsangsten din. Du tror alle andre har kritiske og fordømmende tanker, og du er redd for å bli "avslørt". Men du skal vite at ingen er så strenge som du selv!
Prestasjonsangst er kroppens svar på negative tanker. Det kan føre til at hendene skjelver, stemmen blir utstø, du kan bli som lammet, du blir "livredd". Det er altså måten du tenker på som utløser reaksjonene du ikke vil ha. Ofte gripes du av selvforakt og tror at alle mener det samme om deg som du selv, nemlig at du er dum og håpløs.
Har du skyhøye, ofte urealistiske og uklare krav til deg selv, kan dette utvikle seg til å bli presta-sjonsangst. Det første du kan gjøre, er å senke forventningene dine - sette realistiske krav. Det neste rådet er å "trene seg ut av det". Det nytter nemlig lite å sitte stille, la være å gjøre ting, fordi du frykter å bli konfrontert, avslørt og ikke strekke til. Dårlig selvfølelse utvikles fordi du ikke tar utfordringen! Det å ta sjanser styrker selvtilliten!"
(http://www.holtskog.no/artikkel.php?id=7)  

"Elever med prestasjonsangst vurderer ofte oppgaver som vanskeligere enn de egentlig er, mens de tilnærmingsorienterte er mer realistiske i sin vurdering. Dette fører til at de engstelige elevene ofte forsøker å unngå oppgaver de har kapasitet til å klare. (...) Elever med prestasjonsangst foretrekker lette eller vanskelige oppgaver. Lette oppgaver vil de alltids klare, og meget vanskelige oppgaver er det ingen skam å mislykkes med. De mer offensive og prestasjonsorienterte elevene foretrekker de spennende 50/50 oppgavene. (...) Prestasjonsangst kan føre eleven inn i en ond sirkel hvor han unngår verdifulle læringserfaringer både på det faglige og sosiale området. På denne måten kan elever med prestasjonsangst bli underytere faglig og sosialt." (http://www.elevsiden.no/motivasjon/1098312516)


Da var det bekreftet. 

Min kjære, superdyktige storesøster har forresten akkurat illustrert prestasjonsangst, så da passer det jo fint å reklamere litt. http://www.hverdagprosjekt.blogspot.no/2013/01/prestasjonsangst.html 

I mitt hode

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye... Og det tror jeg egentlig at mange gjør. Fordi vi er mennesker. Og etterhvert skjønner vi at vi alle egentlig har noe til felles, nettopp fordi vi er mennesker. Jeg pleier å si det, "så lenge jeg kan snakke om det å være menneske, har vi noe til felles." Å være et menneske. Vi kan være et menneske på mange forskjellige måter. Det finnes ingen oppskrift, så det må vi finne ut av på egen hånd. Og det er alle disse prosessene jeg tror vi kan kjenne oss igjen i.
- Noe som er vanskeligere enn andre ting, noe man ikke helt forstår, noe man bare gjør, noe man må tenke veldig mye på, noe man aldri blir ferdig med, noe vi er litt redd for, noe vi synes er skummelt, noe vi ikke har lyst til, noe vi liker veldig godt, noe vi lurer på, noe vi ikke får til, no vi ikke vil snakke om, noe vi ikke vil dele med andre, noe vi bare må snakke om, noen å dele noe med, noen å være sammen med, noen hemmeligheter, noe ingen vet, noe vi ikke vet...

Jeg synes ikke det er like lett å være menneske bestandig. Og da kan man jo lure på om det egentlig er lettere å være en fulg? Eller en maur? Eller kanskje en hest? Likevel foretrekker jeg å være menneske. Det er derfor jeg fortsetter og fortsetter og fortsetter for å lære mer om meg selv og andre og livet og verden. Sånn at jeg kan kjenne meg igjen i mer. Livserfaringer. Blir man sterkere av det? Hva er man når man er sterk, egentlig? Kanskje det er teknikker og aksept.

Jeg forsker på meg selv. Et evig prosjekt.

I skrivende stund sjekket jeg eksamensresultatet og ble positivt overrasket. Det var så vidt jeg turte å se på karakteren. Men det gikk så mye bedre enn forventet. Vel, det skal ikke så mye til, når man var nesten helt sikker på at man kom til å stryke. Nå skjelver jeg av lettelse! Når skal jeg lære meg mitt nivå? For jeg skjønner det ikke, jeg. Føler alltid at jeg har gjort det ti ganger dårligere...

Vinn vinn!

Trykk på linken og se videoen på denne siden!! http://vixen.no/2012/11/09/vinn-canon-eos-m/

Sykt bra kamera!! Det ønsker jeg meg!

Gleder meg!

Jeg har så mange planer i mitt hode og kjenner at jeg har kommet på rett plass i livet. Nye idéer strømmer på, lysten til å skape bobler for fullt, motivasjon til å trene pilates og jogge, energi til overs etter en lang dag, initiativ til å være sosial og samvittighet til å ta livet med ro. Nå kan jeg redde verden! Jeg lærer så utrolig mye spennende og interessant på skolen, i bøker og dokumentarer at jeg holder på å sprekke. Det er godt å kjenne at en gleder seg til hver dag man skal på skolen, øker forståelsen mer og mer, og får nye tanker og erfaringer for hver dag. Jeg vet ikke hva det skal bli av meg, men lære - det skal jeg.

Bare en og en halv dag igjen til Fredrik blir 26 år, og da blir det litt bursdagsfeiring med familien. Det kjenner jeg blir koselig. Og endelig kan vi ha besøk av alle sammen i vårt koselige hjem uten at det blir trangt. Nå er det bare å forberede seg til den dagen, med rydding, vasking og baking. For i går var min svigermor og hjalp oss med å få på plass en hel haug med ting, så vi er snart kommet i mål med å gi alle våre ting et hjem. Akkurat nå gjenstår det bare å gi hjem til alle små duppedingser og "skrot" jeg ikke aner hvor vi egentlig skal gjøre av. Forså å få unna litt støv og skit her og der. Jeg har så lyst til å knipse med fingeren og det skal bli ryddig, for jeg har ikke lyst til å rydde, jeg har lyst til å bake og skape.

Decoupage er noe jeg elsker å bruke! Derfor ønsker jeg meg masse forskjellige fine servietter og andre ting som kan brukes sammen med decoupage. Jeg har et lite prosjekt og det er å fikse en liten trefarget kommode med servietter, maling og kanskje noen knapper. Også har jeg samlet en del blikkbokser som jeg har tenkt å leke meg litt med. Og jeg laget nettopp gavepapir med decoupage. Aldri tenkt på hvor mye en kan bruke decoupage til! Jeg liker å lage ting - det er veldig gøy!

Høstferien tilbringte vi i Amsterdam, hvor vi syklet byen rundt, ble fascinert av hasj-kulturen, red light district og sykkelkulturen. Og det eneste vi fikk tatt bilde av (fordi kameraet har blitt ødelagt) var noen dyr i dyreparken som var koselig å bruke tid på. Jeg elsker aper og sjimpanser! De er så fascinerende. Det var noen svarte aper med lange kropper, armer og bein og hale med en "finger" på enden som var fryktelig fascinerende. Tror det var edderkoppaper. De var inni glassbur og en kunne få øyekontakt med dem. De hadde så menneskelignende uttrykk i ansiktet at det var rart å se på dem, for jeg følte at jeg stirret på et menneske som tenkte at jeg var ganske teit som sto der og stirret på dem. De så ut som asiater.

En søt lama som var veldig glad i blad. Synes den lignet litt på en hest.

Til venstre: Jeg kaller det dyret en blanding mellom kanin og rådyr, den var veldig søt og rar.
Til høyre: Rart dyr, men faktisk ganske søt. Ser ut som en liten flodhestkusvin. Tapir heter de visst.

Denne rare, skumle fuglen gikk rundt med en liten, gul kylling i nebbet. Han så slem ut.

Aldri sett noe så gjennomført mønster i så skarpe farger i naturen.
Den fineste sjøstjernen jeg har sett. Det er ingen pute, nei, den lever!

Også var vi i eventyrland! De hadde et rom med tropevarme, trær og planter og en liten foss og små stier  - fyllt med store og små sommerfugler i masse forskjellige former og farger. Det var helt fantastisk. Alltid ønsket å oppleve noe slikt, bare så trist at kameraet var ødelagt, for dette var det eneste bildet vi fikk tatt. 

Og den største skilpadden vi noen gang har sett!

Det knirket når den beveget seg. Den var noe fascinerende! 

Og jeg fikk kjøpt bittelitt henna-gugg som jeg laget mønster med inni handa. Det ble ikke spesielt vakkert, men jeg synes at hennatattovering er utrolig stilig om det blir gjort ordentlig og fint.

Nattjenten skal rydde ferdig i natt, for i morgen skal det bakes og vaskes. Og jeg gleder meg til jul! Jaaa, jeg gleder meg til juleferie! Men før det gleder jeg meg til å dra nordover - gleder meg til å besøke mitt gudbarn og hennes søsken og foreldre, kanskje jeg får tid til å se tre andre søte barn som jeg savner, og mormor og Birgit og søskenbarn og andre bekjente. Så gleder jeg meg til å besøke de søteste tantebarna mine og deres foreldre og min beste storesøster. Hver eneste helg fremover er fylt opp med både kjedelige og hyggelige gjøremål. Tiden kommer til å fly!