Jeg har høyt stoffskifte (hyperthyreose) !

Siden det er andre gangen jeg får påvist høyt stoffskifte, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det, hvordan jeg opplever det og mine tanker rundt det. Dette gjør jeg fordi jeg trenger å øve meg i å være ærlig og åpen om hvem jeg er, for at andre skal kjenne meg bedre, lære noe om stoffskifte og kanskje noen vil kjenne seg igjen, men mest for min egen del. 

2010
Jeg husker ikke nøyaktig når jeg første gangen fikk det, eller merket at det var noe galt med meg. Det kan være veldig vanskelig å vite om man har det uten å ha tatt blodprøve, for det er så diffust på en måte, og det kommer så gradvis og snikende at du tror at det er sånn du bare er. Eller så tror man at det er helt andre grunner til at man har forandret seg... Men det kan altså være stoffskiftet som tuller med deg.

Jeg husker at jeg bodde med to venninner i en fantastisk leilighet, var lærling på en barne-avlastningsbolig og tilbragte store deler av fritiden min med min kjære Fredrik. 2009 var året, hvis det ikke var våren 2010. 

Jeg jobbet mye sent, så jeg sto opp, spiste, dro på jobb, kom hjem, snakket med Fredrik i telefon, sov... Så var det på'n igjen. Jeg følte meg utrolig sliten og lei på mange måter. Det var en vanskelig tid. Det jeg husker best, var at hjertet dundret som bare det, og det kjente jeg egentlig ikke før jeg la meg. Jeg trodde kanskje det skyldtes stress, men ingen av mine avslapningsmetoder fungerte som ellers. Det dunket og dunket i madrassen og gjorde meg deprimert og redd. 

Mange kvelder slet jeg med å sove, mange kvelder ringte jeg min kjære Fredrik som alltid tålmodig lyttet til meg og var der for meg. Jeg hadde en del angst i denne perioden, spesielt når jeg lå i senga og var alene med mitt dunkende hjerte. Jeg svettet som en gris, men jeg trodde at jeg alltid hadde gjort det. Hvilepulsen lå på 120, er det rart jeg ikke klarte å slappe av? Jeg skalv innvendig og kanskje litt utvendig også.. 

Jeg vet ikke om det hadde med det å gjøre, men hvis jeg ikke fikk i meg mat om morgenen, var det nesten så jeg svimte av i dusjen. Jeg var sulten hver time og hvis jeg ikke fikk mat straks, ble jeg uutholdelig å være sammen med, slapp, skjelven og svak på alle måter, sur og sint og lei meg. Spiste og spiste og spiste, og plutselig begynte folk å kommentere at jeg var blitt så tynn. Jeg som ser meg selv hver dag, hadde ikke lagt merke til det der.

Jo, dette var i 2010, for sommeren 2010 var jeg med min storesøster og gode venninne på seiltur en uke, og jeg visste ingenting da, men jeg var tynn, da... Siden de kommenterte at jeg var tynn, veide jeg meg og fikk et bittelite sjokk over å se at jeg hadde gått ned fem kilo, jeg som ikke veide så mye i utgangspunktet da. 50 kg veide jeg... Det var litt uforståelig for meg, og jeg tenkte igjen at det måtte skyldes stress. Det var mye stress i den perioden. 

Jeg var slitsom å være sammen med, iallefall for noen som var meg så nær som Fredrik. Jeg gråt hele tiden, jeg var irritabel og hadde voldsomme humørsvingninger. Jeg har tatt en liten dykk i mine gamle dagboknotater, og annenhver uke hadde jeg visst planer om å gjøre det slutt med Fredrik, men heldigvis nevnte jeg ikke alle mine tanker og følelser for Fredrik, men irriterende nok en del. Men de andre ukene var jeg stormende forelsket og lykkelig over en så flott kjæreste. Stakkars mann. 


Så vi bestemte oss for å dra til legen min, sammen, for jeg trengte hjelp. Jeg kunne ikke ha det på denne måten. Der fortalte vi vår opplevelse, om min depresjon og min angst, og hvordan det påvirket Fredrik, oss og meg og min tilværelse. Jeg hadde jo aldri hørt om stoffskifte, ante ikke hva det var, så jeg så bare masse psykisk slit inni meg. Den dagen jeg var hos legen, hadde jeg en fin dag. Ja, jeg hadde bedre dager også. Hun sa at Fredrik noen ganger måtte snu ryggen til sånn jentesip (nei, hun sa det på en finere måte), og at det kanskje bare var en overgangsperiodereaksjon, fordi jeg var i ferd med å bevege meg inn i voksenlivet. Hun hadde en sønn på min alder, så hun tenkte vel at det måtte være noe forbigående... Jeg fikk henvisning til en psykiater, men det var jo to mnd ventetid. 

Jeg snakket med noen på jobb om hvordan det var å kjenne sult og å gå lenge uten mat og hvordan jeg nesten besvimte i dusjen, og de spurte om jeg hadde sjekket stoffskifte. Stoffskifte? Nei, det hadde jeg ikke, hva var nå det? 

Etter at hun sa det, tenkte jeg at jeg måtte sjekke det, så jeg dro til legen igjen, denne gangen en annen lege som mente den høye pulsen min bare var stress. Ja, hun ville berolige meg om at det mest sannsynlig bare var stress, men hun skulle nå la meg få ta de prøvene likevel. Og godt er det, for jeg har kjent stress før, og det er ikke sånn som dette. Men legene er ikke inni meg og kjenner mine følelser... Etter en stund får jeg telefon fra min legen om en lettelsens beskjed, og en nokså overrasket lege. Hun hadde ikke tenkt tanken på å sjekke stoffskifte, fordi jeg var så ung. Men det var altså altfor høyt. Ja, og noen ganger kunne jeg kjenne prikking/nummenhet i fingertuppene og nedover tinningene. 

Jeg ante ingenting. Jeg visste bare at jeg fikk svar på noe, og at jeg skulle få ordentlig hjelp og at jeg kunne bli frisk! Jeg skjønte ikke hva det innebar å ha høyt stoffskifte. Jeg måtte ta en kontrollprøve, og etter det fikk jeg resept på Neo-Mercazole (kommer tilbake til mer fakta om stoffskifte) og betablokkere for mitt dundrende hjerte. Gjett om det føltes godt? Jeg følte meg frisk med en gang, bare fordi jeg endelig kunne slappe ordentlig av. Endelig kunne jeg sovne på magen uten at madrassen ristet. 

Så måtte jeg til en endokrinolog på St. Olavs, "til utredning" sa legen, for å finne ut hvorfor jeg fikk det, men det skjedde ikke noe mer der, enn samtaler og måling og kjenning på skjoldbruskkjertelen min. Litt forstørret var den da, men legen der konkluderte med at det skyldtes stress og påkjenninger, at det var derfor jeg hadde fått det. Jeg husker ikke helt hva han sa. Men jeg tok blodprøver en gang i mnd for å sjekke hvordan det gikk, og plutselig hadde jeg lavt stoffskifte. Da sluttet jeg på medisinene og to mnd på rad uten medisiner viste blodprøvene fine resultat. Jeg husker ikke helt når dette var, men trolig i 2011 en gang. 

Vel...Dette var første gang. Jeg gikk jo selvfølgelig opp i vekt igjen, ja, siden den gang har jeg gått 10 kilo opp i vekt. Huhei! 

2013
Men nå har jeg altså høyt stoffskifte igjen, uvisst hvor lenge jeg egentlig har hatt det denne gangen... Kanskje et halvt år, kanskje lengre, kanskje kortere. Det har vært litt annerledes denne gangen, kanskje fordi det ikke har kommet til det like høye nivået som sist, eller at det bare er sånn det er. Jeg vet ikke. 

Jeg har følt meg litt nedstemt en lang lang periode, med små lysglimt innimellom. Jeg er ikke sånn som murer meg inne når jeg ikke har det toppers, da prøver jeg å fylle mine uker med sosiale aktiviteter. Det gir meg jo glede der og da, men det har vært dager hvor ingenting har gitt meg glede og da synes jeg det er vanskelig å være meg. 

Når jeg vet hva som feiler meg, kan jeg lettere se tilbake på hvordan det har vært og forstå bedre hvorfor jeg har vært som jeg har vært. Jeg har ikke klart så mye, har holdt på å svette meg ihjel av litt anstrengelse og blitt helt nedkjørt av litt fysisk aktivitet. Jeg har kanskje hatt litt høyere puls enn vanlig og følt litt uro på innsiden, men ikke noe overdrevent, har vel hatt voldsomme humørsvingninger. Jeg tenkte en lang stund at jeg kanskje skulle ha sjekket stoffskiftet, men siden det ikke var likedan som sist, lot jeg det være. Så det endte med den verste uka på mange år. 

Jeg synes egentlig at dette er vanskelig å fortelle, men jeg tror det er viktig, både for meg og andre. Jeg utviklet akutt angst for å spise, eller rettere sagt svelge maten. Angst er alltid vanskelig å forklare andre, for det er så irrasjonelt og jeg forstår det selv også. Jeg hadde vel mer angst for angsten, på en måte, fordi det er så grusomt å ha det. Jeg klarte ikke tenke eller gjøre noe nesten, jeg skalv, svettet, hadde hjertebank og gråt hele tiden. Jeg prøvde å gjøre ting, komme meg ut, være med venner og leke normal. Det hjalp meg nok gjennom dagene, men jeg følte mer at jeg prøvde å komme meg helberget gjennom en dag, enn å leve og nyte dagen. Jeg ble jo selvfølgelig deprimert av dette og klarte ikke se en ende eller et lys i tunnelen, selv om jeg sa til meg selv gang på gang, "dette kommer til å gå over". Jeg har jo lest mye om angst og selvhjelp i forhold til slike ting, men nå kjentes det bare uutholdelig. Det kjennes litt som klaustrofobi, fordi jeg aldri kan komme ut av meg selv. Panikkangst er det også noe som heter. En uke varte det verste, og fra den var over gikk det gradvis bedre og bedre. Jeg klarte ikke forstå hvorfor dette bare plutselig oppsto sånn uten videre. Jeg hadde hatt en rolig uke i forveien, ikke noe stress, bare kos. Men nå har jeg det egentlig ganske fint inni meg, jeg kjenner livsglede og lyst, og det er veldig godt å kunne le på ekte igjen. Le fordi jeg føler glede av å bare være til. 

Jeg var til legen, fikk noe sovemedisin/beroligende. Ja, hadde store problemer med å få sove. Tok blodprøver og hun bestilte time til ultralyd av skjoldbruskkjertelen. Jeg prøvde å overbevise henne om at det bare var psykisk og hun prøvde å forklare meg at det også kunne være fysiske årsaker. Så kom svarene, og jeg ble glad over å få vite at det fantes en grunn og noe å gjøre med problemet. Hurra, jeg skal bli frisk! Jeg var til ultralyd, hvor hun sa at det ikke var noen knutepunkter, men litt strukturendring som var normalt ved høyt stoffskifte. For to uker siden begynte jeg på medisiner, og i dag er jeg som normal igjen, men jeg kjenner fortsatt litt uro, hjertebank og veldig varme, men nå vet jeg iallefall hva det er og kan slappe av. Jeg venter på time til endokrinolog på St. Olavs, og skal ta en ny blodprøve om en uke, for å se hvordan verdiene mine er nå. 

Siden det er andre gangen jeg får det, tenker jeg at dette er noe som kommer til å være en del av meg resten av livet. Jeg må lære å leve med det og derfor har jeg et behov for å vite mer om det, så jeg meldte meg inn i en forening for de som har stoffskifteproblemer. Norsk Thyreoideaforbund. Da fikk jeg noen brosjyrer og to medlemsblad i posten. Det var veldig spennende og godt å lese om andre som hadde det samme som meg, og se at vi er flere.
 Jeg leste blant annet der, at man kan ha problemer med svangerskapet hvis man har stoffskifteproblemer, eller det kan føre til uønsket abort eller misdannelser på barnet. Men jeg tror det var mest hos dem med lavt stoffskifte, da barnet også trenger de hormonene skjoldbruskkjertelen produserer. Men likevel har man behov for ekstra oppfølging, da man skal ha minste dose medisin under graviditet. 
 Det sto også noe om trening, og det var godt å vite at det ikke bare var meg, men det gjør at man tåler mindre, blir fortere sliten og får vondt i musklene av ingenting, så man må ta det i sitt eget tempo og premisser.

Det var et intervju med Bente Bakke, som også har skrevet en bok jeg fikk lyst til å lese. "Hypotyreosen og meg". Hun levde med lavt stoffskifte i 15 år uten å få en diagnose eller behandling, og det kunne i verste fall ført til hjertestans. 
Jeg vil skrive noen sitater fra bladet Thyra:

"Bente vet av erfaring at det kan være tøft for de nærmeste pårørende å leve med en stoffskiftepasient. Som hun sier i boken: Både mannen min og de to sønnene våre burde hatt premie som har holdt ut med meg i alle de årene jeg gikk ubehandlet." 
Det tror jeg på! Fredrik synes det er gørslitsomt, men jeg er heldig som har en så fantastisk mann som er der likevel. 
"Jeg tror nok det skjer en del samlivsbrudd i kjølvannet av en stoffskiftediagnose. Det er vanskelig for de pårørende å forstå hvorfor partneren forandrer seg så mye. Og for pasienten er det minst like vanskelig å forstå hva som skjer med en selv!"

Til slutt - hva er høyt stoffskifte? 
Jeg vet ikke alt, men har lært at vi har en skjoldbruskkjertel som ligger i halsen som to klumper på hver side av spiserøret. Den produserer to hormoner, tyroksin og trijodtyronin, som er med på å regulere flere kjemiske omsetninger i organismen. 

For høyt stoffskifte kalles også thyreotoksikose, hyperthyreose eller hyperthyreoidisme. For høyt stoffskifte skyldes en overproduksjon av organismens stoffskiftehormoner, tyroksin og/eller trijodthyronin.
Lavt stoffskifte er derfor når det ikke dannes nok av disse to hormonene. Ved høyt stoffskifte kan skjoldbruskkjertelen bli mer eller mindre forstørret, noe som kalles struma, men ikke alle får det. 

Grunnen til at noen får det kan være arvelige årsaker eller miljøfaktorer som stress. 

Smptomer: 
* nervøsitet, angst, indre uro, rastløshet, gråt labil (lett for å gråte)
* skjelving på hendene
* hjertebank, hurtig regelmessig/uregelmessig puls
* varmefølelse, varmeintoleranse og svettetendenser
* varm og fuktig hud
* vekttap tross øket apetitt
* uttalt tretthetsfølelse
* muskelsmerter og muskeltretthet
* hyppig og løs avføring
* menstruasjonsforstyrrelser
* Stoffskiftehormonene påvirker alle organer i kroppen, og derfor opptrer det symptomer fra flere organer samtidig (hjerne, hjerte, muskler osv.). I mange tilfeller fremkalles et typisk sykdomsbilde bestående av indre uro, varmefølelse, hjertebank og vekttap tross øket apetitt. Noen har alle symptomer, andre har bare noen få. (www.nettdoktor.no)

Behandling:
Det finnes tre forskjellige behandlingsmåter for høyt stoffskifte i dag. 
Medisinsk tablettbehandling, kirurgisk behandling (operasjon - fjerne kjertelen) og radioaktivt jodbehandling. 

Jeg bruker Neo-Mercazole, som hemmer dannelsen av hormonene i skjoldbruskkjertelen. Første gangen hadde jeg så voldsom hjertebank at jeg også brukte Pranolol, beta-blokkere, som senker stoffskiftet i hjertemuskelen og virker mot skjelvinger. 

Dramainstruktør - mer erfaring!

Hurra....eller wuææ! Jeg har fått jobb som dramainstruktør for nyoppstartede Stjørdal Drama. Jeg skal ha tre grupper alene, to grupper med barn fra 7-9 år og en gruppe med barn fra 10-14 år. Jeg starter på torsdag og er meget spent på hvordan det skal bli. Jeg både gleder og gruer meg litt. Det kommer jo til å bli gøy og utfordrende og spennende å få lov til å være leder alene. Det kommer til å være en erfaring jeg vil ha god nytte av. Heldige meg! På en måte litt godt å skal styre showet selv og få litt ansvar og bli satt tillit til. Voksenpoeng da!

Og...hvis noen har noen tips til hva jeg kan gjøre av dramagreier med disse barna, så kom med dem!

Så fikk jeg en sånn fin kopp som barna hadde malt på,
som avslutningsgave fra barnehagen.

Nå er jeg ferdig med åtte uker i praksis i en barnehage og er igjen på skolebenken.  Godt å møte igjen folk og helt greit med korte dager nå som jeg skal begynne å jobbe tre timer i uken. Det høres så lite ut når jeg sier det sånn, men det kommer til å bli slitsomt å ha tre grupper på en time hver etter hverandre i tillegg til å planlegge hver time også.

Jeg liker veldig godt at de kler trærne fargerike i byen.
En gang i framtiden ønsker jeg meg et fargerikt, strikket tre i hagen.

Gøy å leke seg med mobilkamera...

Blink Mints

Siden jeg var så heldig å få fire bokser med Blink Mints (Cola, lakris, solbær og eple) i postkassen i dag fra Likenshare, må jeg skrive en kort omtale om dem.

Jeg synes boksene var veldig fine, og kan sikkert brukes til å oppbevare andre småting etterpå, bortsett fra at boksene kanskje gjør de noe dyrere, noe som er unødvendig for min del, for innholdet var godt. Som lakriselsker var det selvfølgelig den med smaken av lakris som kom på topp hos meg, nestbest var eple, så solbær og til sist cola. De har sterk smak og er harde, noe som gjør at de varer lenge i munnen uten å bli tygd opp.

Blink Mints Lakris: Nam. Herlig, sterk smak av lakris eller salmiakk, eller hva det heter. Det lukter som knott. Smaker godt.
Blink Mints Eple: Nam. Sterk, syrlig eplesmak.
Blink Mints Solbær: Solbær er ikke favorittsmaken min, men den er faktisk ganske god. Bedre solbærsmak enn mye annet som skal ha smaken solbær. Veldig syrlig og sterk smak.
Blink Mints Cola: Det lukter skikkelig kunstig cola og smaker ikke cola i det hele tatt. Det minner om andre godteri som skal ha colasmak. Jeg synes ikke denne var spesielt god.

Anbefales faktisk, de er gode og varer lenge.

Undertekst

Først - Registrer deg på LikenShare og få gratis ting og del din erfaring med andre! Jeg fikk en pose nye tyrkisk peber i posten en gang.

Jeg hadde en underlig og morsom opplevelse her om dagen. Jeg så film sammen med Fredrik og jeg som er så avhengig av norsk undertekst skjønte ikke hvorfor noen ord var engelsk og stusset over enkelte ord som var skrevet feil. Teksten var det også noe rart med, jeg klarte liksom ikke helt å lese den og forstå den. Jeg spurte Fredrik noen ganger hvorfor de gjorde som de gjorde i filmen og hva som skjedde, for jeg hadde vanskeligheter med å forstå handlingen.

Da det bare var ti minutter igjen av filmen oppdaget jeg at underteksten ikke var på norsk, men på engelsk. Er det virkelig mulig å ikke få med seg det? Jeg er litt imponert over meg selv, tenk at jeg, jeg, ikke merket at underteksten ikke var på norsk og "forsto" filmen - hurra! Ikke rart teksten var rar og at "noen" ord var på engelsk. Holdt på å le meg ihjel. Tror jeg skal fortsette med å ha engelsk undertekst, kanskje jeg lærer noe av det! Jeg har tydeligvis blitt bedre i engelsk iallefall.

Barnehage-praksis

Hvorfor tror jeg ikke på meg selv? Jeg strever og strever og jobber meg fremover i den dype snøen, oppover bakker, sklir nedover og baner meg veier. Jeg skal nå målet!

Akkurat nå for tiden er jeg i praksis i en barnehage, har vært der i fire uker allerede og har fire uker igjen. Dagene flyr avgårde og jeg storkoser meg sammen med barna. Og akkurat nå er det herlig med helg, jeg skal bare kose meg, slappe av og samle ny energi til ei ny, flyvende uke med aktivitetsgjennomføring på mandag og karneval og praksisbesøk på tirsdag. Gleder meg til å kle meg i haredrakten min!

Det viktigste i livet er å sørge for at de små barna har det godt, at de har venner, at de har det bra, at de er trygge, at de ikke er redde, at de har det gøy, at de kan vokse og lære og leke seg. Forebyggende arbeid er det viktigste i livet, for barna er fremtiden vår og hvis de ikke har det bra, hva gjør vi da?

Jeg merket meg en sterk tittel: "Jeg datt ut av videregående allerede i barnehagen." og det forteller meg hvor viktig det arbeidet i barnehagen, er. Vi er NØDT til å SE barna tidlig og tørre og ta ansvar og gjøre noe med én gang! Og det trenger ikke være så utrolig mye som skal gjøres, bare bittelitt som gjør at barnet føler seg ivaretatt, anerkjent, sammen og sett. Se denne videoen: "Gutten med pinnen."
Aldri legg ansvaret over på noen andre, kanskje ingen andre enn DU ser nettopp det du ser.

I dag hadde jeg midtveisevaluering av praksisperioden min og jeg må bare få lov til å skryte litt av meg selv, fordi jeg blir så glad for å få bekreftet at jeg er på riktig vei. Det er lov?

Her er hva jeg fikk høre av den fantastiske veilederen min:
* Inger har vist motivasjon og engasjement i henhold til praksisperioden. Hun viser interesse og er positivt innstilt.
* Hun har oversikt over de oppgaver som skal gjøres i praksisperioden.
* Hun tar initiativ til kontakt, lek og samspill med barna.
* Positivt at hun presenterer seg og hilser på foreldre og personal i barnehagen.
* Inger er reflektert over egen praksis og stiller spørsmål på veiledningstimer. Hun viser stor interesse for enkeltbarnet, dets utvikling og samhandlingsmønster.
* Inger har en trygghet og en ro i samhandlingen med barn og voksne. Hun er lydhør for det barna sier og tar dem og det de sier på alvor.
* Hun jobber selvstendig og tar ansvar for grupper med barn.

Fortsett slik videre i praksisperioden, Inger! Bra jobba!!!


Akkurat nå er livet fint! :)

Også har jeg laget litt fargerike sjokolademuffins.

(Forresten veldig fornøyd med min nye mobil, som tar helt fantastiske bilder! De er dessverre uredigert, da jeg for øyeblikket har min gamle drit-pc uten noe som helst på. Men bildene er jo like bra som om det var mitt speilreflekskamera som hadde tatt dem!)

Prestasjonsangst, sa du?

"Skal du deppe på Kråkeredet, nå...?" spør Fredrik meg når han ser at jeg logger meg på bloggen. Jeg sier: "Nei," og ler det bort, for hvor patetisk er ikke det? ...Men hva er det jeg gjør? Vel, jeg skal bare skrive bittelitt om meg selv. Er det ikke det man gjør på en blogg? ... På en eller annen måte. Dele noe med verden - det er det flere grunner til. Kanskje noen kjenner seg igjen, kanskje noen vil forstå meg bedre, kanskje jeg vil lære noe på det, kanskje andre kan lære noe av det...? Mest for min egen del.

Jeg vil bare fortelle min lille verden at jeg har fryktelig prestasjonsangst, hvis dere ikke visste det fra før av. Det er mange som bruker det begrepet - prestasjonsangst, når de skal noe fremmendt og nytt og utfordrende kanskje. Eller skal vise noe de kan. 
   Hva føler du når du har prestasjonsangst? Er det den kriblende følelsen i magen og svetten i hendene rett før et foredrag eller en tale? Eller har du kanskje ikke tenkt over hva du føler i det hele tatt, men du har likevel prestasjonsangst fordi du vet at du må mestre noe?

Jeg skal fortelle hva jeg føler, forså google ordet og se om jeg finner noe vettugt der. 

Min prestasjonsangst er i meg hele tiden. Jeg tror jeg må være lagd av den, for det er så og si den som styrer meg og jeg kan ikke huske å ha vært uten den. Jeg prøver å ta kontroll over den, for det er nemlig ikke meningen at det er den som skal styre meg. Og en ting jeg bygger forsvaret med, er ærlighet, og ærligheten starter akkurat her og nå. 
    Det gamle forsvaret har fått sparken, for de har ikke klart å gjøre jobben sin, tvert imot, de er så feige at de alltid løper og gjemmer seg med en gang prestasjonsangsten kommer. Det kjenner jeg godt, da knyter det seg inni meg og jeg har mest lyst til å løpe hjem til mamma og legge meg i fanget hennes og forsvinne i drømmeland. Og på grunn av denne feigheten, har det gamle forsvaret bygd en kjempestor og tykk mur som skal beskytte dem mot prestasjonsangstens angrip. Men det de ikke skjønte, var at prestasjonsangsten trenger gjennom alt, og hva skjer da? Jo, forsvaret jobber og jobber og sliter seg ut, og når de har jobbet hardt hele dagen og er helt utslitte, da kommer prestasjonsangsten og da er de forsvarsløse. Derfor har jeg oppgradert dem med det nye, men de er fortsatt under opplæring og det kan derfor ta tid før de klarer å forsvare seg ordentlig. Det skumleste er å bryte ned muren.

Prestasjonsangsten gjør at jeg får vondt i hodet, blir utslitt, trøtt, usosial, deprimert, ukonsentrert, får søvnproblemer, er redd og svak. I konkrete situasjoner har jeg hjertebank, kvalme, hodepine, svette, skjelving og null matlyst. Jeg velger minste motstandsvei og prøver å lure meg unna de vanskelige utfordringene som kanskje kan belyse alt jeg ikke kan og alt jeg ikke forstår og alt jeg ikke får til. Og det å prestere er så mangt. Det innebærer mye. Å prestere som menneske, både sosialt, faglig, språklig og kreativt, og mange andre måter å prestere på.
     Forventningene til meg selv er skyhøye, men jeg forstår det ikke selv, og jeg når egentlig aldri de forventningene jeg har til meg selv. (Jeg tror ikke jeg har så høye forventninger til meg selv, det er bare andre som sier at jeg har det, for såpass må en vel kunne?) Jeg må fortelle meg selv at "jeg kan", gang på gang på gang på gang. Jeg vet ikke om det hjelper. 
     Jeg har hørt at noe heter "flink-pike-syndromet" og tror kanskje jeg har det, men likevel passer det ikke til meg, for jeg forventer ikke en A, eller å være best, flinkest og på topp. Jeg tror bare ikke på meg selv. Jeg tror bare ikke at jeg kan noen ting som helst egentlig. Jeg vet at jeg kan veldig mye og jeg vet jeg er flink til en god del også, men det er ikke det samme som å tro på det. 


Så nå vet hele den lille verden at prestasjonsangst kan være så mye mer enn litt klamme hender og et bankende hjerte. Egentlig har jeg helst lyst til å pakke den ned i en sekk og gjemme den i kjelleren, men jeg tar den heller fram så den kan være til spott og spe for folket. Jag den bort, før den jager meg bort! 

Det må jo nevnes at jeg har verdens mest fantastiske mann som dytter meg oppover det bratte fjellet. Oppover og oppover. Om jeg faller, så fortsetter han å dytte. Dytter og dytter. 

Så en siste lesning til spesielt interesserte. Denne mannens historie kjenner jeg meg veldig igjen i. 
http://angstringen.no/ressurser/personlige-historier/roar-jeg-har-endelig-laert-vaere-aerlig

Sitat fra Roar: "Kværna går og går rundt de samme spørsmålene. Tenk om jeg hadde gjort sånn. Tenk om jeg heller hadde gjort slik. Vi med angst er kreative mennesker med en vanvittig fantasi."

Så vil vi vite hva google sier...

"Prestasjonsangst kommer av forventninger og press, fra andre og fra deg selv. Mest det siste! Kritiske og negative tanker kommer krypende når du kjenner på prestasjonsangsten din. Du tror alle andre har kritiske og fordømmende tanker, og du er redd for å bli "avslørt". Men du skal vite at ingen er så strenge som du selv!
Prestasjonsangst er kroppens svar på negative tanker. Det kan føre til at hendene skjelver, stemmen blir utstø, du kan bli som lammet, du blir "livredd". Det er altså måten du tenker på som utløser reaksjonene du ikke vil ha. Ofte gripes du av selvforakt og tror at alle mener det samme om deg som du selv, nemlig at du er dum og håpløs.
Har du skyhøye, ofte urealistiske og uklare krav til deg selv, kan dette utvikle seg til å bli presta-sjonsangst. Det første du kan gjøre, er å senke forventningene dine - sette realistiske krav. Det neste rådet er å "trene seg ut av det". Det nytter nemlig lite å sitte stille, la være å gjøre ting, fordi du frykter å bli konfrontert, avslørt og ikke strekke til. Dårlig selvfølelse utvikles fordi du ikke tar utfordringen! Det å ta sjanser styrker selvtilliten!"
(http://www.holtskog.no/artikkel.php?id=7)  

"Elever med prestasjonsangst vurderer ofte oppgaver som vanskeligere enn de egentlig er, mens de tilnærmingsorienterte er mer realistiske i sin vurdering. Dette fører til at de engstelige elevene ofte forsøker å unngå oppgaver de har kapasitet til å klare. (...) Elever med prestasjonsangst foretrekker lette eller vanskelige oppgaver. Lette oppgaver vil de alltids klare, og meget vanskelige oppgaver er det ingen skam å mislykkes med. De mer offensive og prestasjonsorienterte elevene foretrekker de spennende 50/50 oppgavene. (...) Prestasjonsangst kan føre eleven inn i en ond sirkel hvor han unngår verdifulle læringserfaringer både på det faglige og sosiale området. På denne måten kan elever med prestasjonsangst bli underytere faglig og sosialt." (http://www.elevsiden.no/motivasjon/1098312516)


Da var det bekreftet. 

Min kjære, superdyktige storesøster har forresten akkurat illustrert prestasjonsangst, så da passer det jo fint å reklamere litt. http://www.hverdagprosjekt.blogspot.no/2013/01/prestasjonsangst.html 

I mitt hode

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye... Og det tror jeg egentlig at mange gjør. Fordi vi er mennesker. Og etterhvert skjønner vi at vi alle egentlig har noe til felles, nettopp fordi vi er mennesker. Jeg pleier å si det, "så lenge jeg kan snakke om det å være menneske, har vi noe til felles." Å være et menneske. Vi kan være et menneske på mange forskjellige måter. Det finnes ingen oppskrift, så det må vi finne ut av på egen hånd. Og det er alle disse prosessene jeg tror vi kan kjenne oss igjen i.
- Noe som er vanskeligere enn andre ting, noe man ikke helt forstår, noe man bare gjør, noe man må tenke veldig mye på, noe man aldri blir ferdig med, noe vi er litt redd for, noe vi synes er skummelt, noe vi ikke har lyst til, noe vi liker veldig godt, noe vi lurer på, noe vi ikke får til, no vi ikke vil snakke om, noe vi ikke vil dele med andre, noe vi bare må snakke om, noen å dele noe med, noen å være sammen med, noen hemmeligheter, noe ingen vet, noe vi ikke vet...

Jeg synes ikke det er like lett å være menneske bestandig. Og da kan man jo lure på om det egentlig er lettere å være en fulg? Eller en maur? Eller kanskje en hest? Likevel foretrekker jeg å være menneske. Det er derfor jeg fortsetter og fortsetter og fortsetter for å lære mer om meg selv og andre og livet og verden. Sånn at jeg kan kjenne meg igjen i mer. Livserfaringer. Blir man sterkere av det? Hva er man når man er sterk, egentlig? Kanskje det er teknikker og aksept.

Jeg forsker på meg selv. Et evig prosjekt.

I skrivende stund sjekket jeg eksamensresultatet og ble positivt overrasket. Det var så vidt jeg turte å se på karakteren. Men det gikk så mye bedre enn forventet. Vel, det skal ikke så mye til, når man var nesten helt sikker på at man kom til å stryke. Nå skjelver jeg av lettelse! Når skal jeg lære meg mitt nivå? For jeg skjønner det ikke, jeg. Føler alltid at jeg har gjort det ti ganger dårligere...