For noen kommar jula til å henge igjen med vonde minner

Jeg tenker ikke på alle de som opplever julehøytiden som fæl p.g.a. alkohol, ensomhet, dødsfall, savn, ulykker, fattigdom o.l. Jeg tenker på dem som ikke har noen tilknytning til jula i det hele tatt, de som ikke feirer jul fordi de kommer fra en annen kultur, et annet land, en annen religion. 

Ikke at den behøver å være vond av den grund. Jeg kjenner muslimer som liker jula, fordi gatene er så fine og opplyste med vakre lys, folk er glade, er hyggelige med hverandre og man har fri. Det er en fin tid uansett hvorfor du feirer jul eller om du ikke feirer jul.

Men for noen vil denne jula bli et vondt minne. Ikke fordi det er jul, men fordi året snart er omme og et lite barn og en mor/hustru har fått vite at deres far/ektemann må forlate Norge for å dra tilbake til sitt hjemland i Kosovo før året er omme. Jeg synes det er fryktelig trist og urettferdig. Det gjør meg sint at systemet er slik at en gift mann med et barn, blir sendt ifra sine to kjæreste.



Det er snakk om ei venninne av meg. Jeg har lyst til å skrive om henne, fordi jeg skulle ønske det kunne gå deres vei. Jeg skulle så ønske at de fikk det bra, kunne leve et liv uten bekymringer og gjøre som de selv ville, uten å tenke tanken: "Klarer vi oss i morgen? Må han reise hjem? Når kan han komme tilbake? Hva gjør jeg med barnet mitt nå når jeg er på jobb? Hvordan skal vi klare å betale alt?" Det er så mange spørsmål og bekymringer en 21 år gammel jente ikke skulle hatt. Det er fryktelig urettferdig.

Hvorfor??

De giftet seg for to år siden, flyttet sammen i ei knøttlita ettromsleilighet i sentrum. De fikk et lite barn sammen og hadde fremdeles ingen andre steder å bo, enn på det lille rommet på ca 13kvm. Det var deres soverom, stue, lekerom og kjøkken. 6000,- måtte de betale for det lille der. Det er like mye som vi betaler for vår fine lielighet på 30kvm. De ventet på svar om kommunal bolig, men der hørte de aldri noe, de var også på utkikk, men ingen ville ha dem som leieboere. Enten fordi de hadde barn, eller fordi de var utenlandsk. Jeg klarer ikke å forstå slik. De er verdens snilleste, mest ordentlige, ærlige, gavmilde, gjestfrie menneskene jeg kjenner. Jeg sier det bare, angre på at dere ikke velger de, for de betaler for seg, de er ordentlige og dere kan faktisk vente dere en kopp kaffe eller te om dere stikker innom.

Jeg hjalp dem. For min søster flyttet til Sverige for to år og da ble hennes leilighet stående tom. Jeg snakket gode ord om dem og husvertene var snille og sa de ikke hadde hjerte til å ikke hjelpe dem, så de fikk bo der. Jeg ble så ufattelig glad for det. For der de bodde, fikk de ikke bo lengre, pga det skulle pusses opp, så de hadde plutselig ingen steder å bo. Det er bare kjempeflaks! De ordnet og kom seg til rette der, bodde rett ved hennes foreldre og trivdes. Men fortsatt ventet de på svar på klagen om oppholdstillatelse for hennes mann og barnets far. Å vente på noe slikt, kan ikke være en god følelse. De fikk avslag pga deres manglende egenkapital. De hadde for lite inntekt, så hun tok seg jobb. Mens han er hjemme med barnet, er hun på jobb for å tjene til livest opphold.

Så skjer det som jeg skulle ønske aldri skjedde. Han får avslag på klagen og får beskjed om å reise hjem før år 2012. Det er så umenneskelig og uforståelig og meningsløst at jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Bekymringene og spørsmålene er mange for dem nå. Hva gjør de nå? Hva skal de gjøre med barnet, når de ikke har noen til å passe det mens hun er på jobb? Ja, de har søkt om barnehageplass, men fikk bare på en barnehage langt langt unna, og når ingen har bil, er det helt på jordet å takke ja. Og når vil han kunne komme tilbake igjen? Vil han noen gang få oppholdstillatelse her? Kommer jeg til å klare meg alene?

Jeg får lyst til å begynne å gråte. Her sitter jeg og klager over livets GODER, også er det noen der som faktisk har virkelige problemer som MÅ løses. Jeg fikk en bekymrings-sms, et rop om hjelp fra henne: "Han må sendes tilbake, kjenner du noen som kan være dagmamma?" Hun har veldig få her i Norge og jeg vil hun skal vite at hun kan regne med meg. Jeg vil alltid komme til å stille opp for henne, uansett hva andre måtte gjøre, mene, si.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... Er det noen som vet noen som kan være dagmamma for ei lita jente på snart to år i Trondheim? Vær så snill, si fra! Spre det! Jeg har sendt en mail til adressa om å sette inn en annonse om det, så jeg håper det kommer til å gå i orden. Hadde det ikke vært for at jeg har skole, skulle jeg gjerne gjort det. Kanskje det er nettopp det jeg skulle gjort? Jeg som var så skolelei.. Jeg hadde gjort det, hadde det vært etter sommeren...



Jeg mener det er urett å sende ham tilbake til hjemlandet. Jeg forstår det bare ikke. Jeg forstår ikke hvordan noen kan gjøre noe som er så feil for mennesker. Kan noen fortelle meg hvorfor? Jeg har lest litt rundt på UDI sine sider om krav til oppholdstillatelse.

Jeg roper om hjelp for min venninne!!

Gi barna en Hvit Jul!!

http://hvitjul.no/kontrakten/ Gå inn på denne siden og skriv under på at du ikke skal drikke alkohol i perioden 24.-26. desember!

Gjør dette for at egne eller andres barn skal få ei jul fri for alkohol, eller i solidaritet for barn som gruer seg til jul på grunn av voksnes alkoholforbruk.

Helsedirektoratet estimerer at 120.000 born lever i heim der rusmisbruk er eit problem. Desse blir spesielt påverka av jula, for i desember har Vinmonopolet dobbel så omsetning som resten av året. I tillegg viser forsking at alle born, og ikkje berre dei som kjem frå heim der rus er eit problem, blir påverka at mamma og pappa drikk alkohol.

Born merkar det når åtferd endrar seg. Dei merkar det når mamma eller pappa blir overstadig glad, meir ironisk eller tullar meir. Dette er inkonsekvent åtferd og kan vere skummelt for borna.

Spørsmål og argumentasjon

Det er viktig å understreke at kontrakten er absolutt og inneberer totalfråhald frå rusmiddel i perioden 24.-26. desember. Det er ikkje slik at ein skriv under på ikkje å drikkje medan ein er med born i jola.

Av og til hender det at du kjem i prat med personar som ikkje har born eller som ikkje skal feire jula saman med born. Dei kan du oppfordre til å skrive under kontrakten likevel, i solidaritet med dei borna som gruar seg til jol på grunn av alkoholforbruket til dei vaksne.

Det hender ofte at ein får spørsmål om Hvit jul. Her er nokon av dei mest vanlege spørsmåla (med svar!) samla, slik at du er beste mogeleg førebudd til å prate om Hvit jul med andre.

1. Hvorfor Hvit Jul?

Alle barn har rett til en hvit jul – det er slagordet for prosjektet – og navnet Hvit jul er også hentet herfra. Visst vil vi gjerne se en hvit jul med mengder av snø, men med vårt ordspill mener vi selvfølgelig hvit i betydning fri fra alkohol og rusmidler.

2. Hva vil dere med denne kampanjen?

Hvit jul-kampanjen er til for å slå fast at julen skal være barnas høytid. Det vi vil er at foreldre og andre voksne skal skrive under på kontrakten om å være edru på de tre juledagene – julaften, første juledag og andre juledag. Vi tror på gode eksempler, og på å vise at alkoholen ikke er nødvendig – spesielt ikke når det er barn med i bildet. Vi ønsker også å sette fokus på situasjonen for de 120 000 barn som i dag vokser opp i familier med rusproblem.

3. Hva representerer logoen?

Logoen skal representere barnet, som er fokus for hele prosjektet. Barnet er en pepperkake er for å vise at det er en julekampanje. Barnet smiler, fordi dette er en positivt vinklet kampanje.

4. Hvor kommer tallet at det er 120 000 barn i Norge som lever i familier med et rusproblem?

Dette er et tall som kommer fra Helsedirektoratet.

5. Hva gjør det om foreldrene drikker bare litt i julen, så lenge de kan kontrollere det?

Det første svaret er at Hvit jul-kampanjen til stor del handler om å ta et valg. Kanskje du ikke har problemer med alkohol – kanskje du ikke drikker noe overhode – men å si ett aktivt nei kan skape en positiv atmosfære og være et eksempel for andre. Det handler om å ikke la alkoholen være i fokus, særlig når det er barn involvert.

Det andre svaret er at barn oppfatter foreldrene sine som annerledes også når foreldrene bare har drukket små mengder alkohol. Det trenger ikke å handle om å rangle eller snakke utydelig, men at foreldrene kanskje blir mer høylytte, ekstra kosete eller ironiske. Dette oppfatter barn som en inkonsekvent oppførsel som i sin tur gir en følelse av utrygghet.

6. Hvorfor ”holder” det med tre dager avhold, burde dere ikke jobbe for 100 % avhold?

Selvfølgelig vil vi at alle skal velge å være edru mest mulig, og aller helst alle foreldre. Men dette er en kampanje som fokuserer på en høytid, julen – barnas høytid, som er den høytid som er vanskeligst for barn som lever i misbruksmiljø. Den perioden som er til for å være sammen med familien, når alt annet i samfunnet er stengt.

7. Hvis man skriver på kontrakten, får man da drikke alkoholfritt øl?

Visst kan du som skriver på vår kontrakt drikke alkoholfritt øl. Men tenk på at barn med negative opplevelser av øl kan føle ubehag og utrygghet når alkoholfritt øl drikkes, siden det lukter samme som vanlig øl, og flaskene ofte ser ut som vanlig øl.

8. Hvor mange dager skal jeg vare edru og hvilke?

Du skriver under på å være edru julaften, første juledag og andre juledag.

9. Er kontrakten bindende? Hvordan vet dere at folk holder hva de har lovet?

Hvit Jul-kontrakten er en moralsk kontrakt der vi håper at alle som skriver på gjør dette for at de er opptatt av at julen bør være alkoholfri for barna, og at de derfor velger å ikke drikke.

10. Jeg kommer ikke til å feire jul med barn, hvorfor skal jeg da være edru?

Du kan velge å gjøre det fordi du synes at alle burde ha julen som en alkoholfri periode, at julen skal være barnas høytid. Du kan gjøre det som en solidaritetshandling for de barn som lever i misbruksmiljø. Det er den store gruppen som påvirker den lille gruppen. Hjelp oss å bli den store gruppen.

11. Barna merker vel ikke hvis jeg bare drikker et glass?

Barn føler trygghet i at voksne rundt dem oppfører seg konsekvent. At mamma og pappa, lukter, oppfører seg og snakker slik de vanligvis gjør. Også ved små mengder alkohol kan oppførselen endres. Når voksne drikker blir de dessuten ofte mer ironiske, noe barn ikke skjønner.

(alt er hentet fra www.hvitjul.no)

Sykkelkurv og siste Ingernytt

En sånn en har jeg skaffa meg! Nå skal man pusse opp en gammel, kul sykkel, så den blir til Ingers bysykkel i sommer! Mangler bare hjul og en hjemmesydd, myk pute til å ha på bæreren bak. Trekket skal være blomstrete. Kanskje jeg skal prøve meg på ei lita amatørtegning i paint...

Og når man nevner sommer, så er alle mine fine ferier i boks! Og da er jeg faktisk snart ferdig som lærling også! Oj! En mnd til fagprøven og etter det er det to uker fri, så er det to uker jobb, og så er det seiltur til Nederland/Amsterdam, tre uker jobb, og så er jeg ferdig. Da blir det litt ferie før skolen starter! Spennende, spennende! Gleder seg til mange ting!

I dag tok jeg en liten juksetur innom barneskolen jeg jobbet på i fjor. To barn fra første klasse kom mot meg og snakket og fortalte. Så spør jeg litt hvordan det går og hvordan læreren er. Hun ene svarer: "Mmm.. Hun er litt streng da... DU er en mye bedre lærer." Hihi..
Så blir jeg med dem til skolegården og møter flere barn som kommer løpende mot meg og omringer meg og skal klemme meg samtidig! Det er så uendelig koselig! Så ringte det inn og jeg fikk da anledning til å si hei til alle i den klassen jeg var mest i.
Så er det en gutt som ser meg, sperrer opp øynene og et stort smil former seg i det fantastiske barnefjeset, blir bare stående der å se litt på meg før han løper forsiktig bort til meg og gir meg verdens beste klem. Han klemte meg lenge og godt. Den klemmen var ekte og den betydde mye. Og som barn, så var han raskt tilbake igjen sammen med de andre og opptatt med sitt. Det er akkurat sånn det skal være. Sunt!

En annen jente kom bort til meg og sa: "Jeg så deg på bussen en dag!" Jeg svarer: "Også sa du ikke hei til meg?" Hun: "Nei, du snakket i tlf...... Og du så meg ikke når du gikk av en gang!" Jeg: "At jeg ikke så deg!"

Så har de sånn utetime hvor de får gjøre hva de vil, og et barn fra en annen førsteklasse kommer bort til meg og strekker frem armene og sier: "Kan vi gjøre sånn 'Ole, Dole, Doff'?" (ellelek) Jeg svarer glad at det kan vi, men da må vi få med oss flere, og da kommer det en hel gjeng som gjerne vil være med på moroa. Minst ti barn står sammen med meg i en stor ring. Både gutter og jenter i alle varianter. Alle står med knyttnevene strekt fremfor seg og jeg begynner runden med å dunke hver enkelt knyttneve mens jeg synger: "Ole, Dole, Doff, kinkelihane koff, koffelihane, birkebane, Ole, Dole, Doff" Den hånda som får det siste ordet, må holde den på ryggen, så fortsetter runden til det bare er én igjen! Etterhvert begynner alle barna å synge sammen med meg. Så gøy!
Da det er ferdig vil de selvfølgelig gjøre det om igjen, men jeg var nødt til å dra, så jeg sa: "Nå kan dere jo sangen, så nå kan jo dere gjøre det selv med hverandre!" Også delte de seg inn i flere små grupper og sto der og sang! Så fantastisk herlig de er! Jeg sier ha det bra til de voksne som kommenterer tilbake: "Ja, nå har du satt de i gang, så nå kan du bare dra..." og ler..

Jeg blir så glad av å være sammen med barna!

Barn - Hva betyr barn for oss? Hvilket syn har du på barn? Hva er et barn for deg?

Jeg synes at det er så mange som har et så feil og negativt syn på barn i dag. Barn er store mennesker som betyr mye i samfunnet vårt. Jeg synes barn skulle betydd mer for våre handlinger og hatt en større rolle for hvordan samfunnet er bygd opp.

De har faktisk veldig mye fornuftig og smart å komme med, bare du tar deg tid til å bli kjent med dem og høre og forstå dem. De vil gjerne fortelle, så lenge du vil høre. Jeg synes vi skulle hatt mer respekt for barn og barns meninger og ideer. Vi skulle hørt mer på dem, tatt lærdom av det de sier oss. Mange ganger ler vi av alt det kroniske de sier, men har noen tenkt ordentlig over hva de egentlig mener med det de sier? Noen ganger skulle DE lært OSS og ikke omvendt.

Som feks. det barnet som skulle forklare hva krig var: «Krig er når mennesker slåss med hverandre. De voksne gjør også det. Det synes jeg er skikkelig barnslig.» I våre øyne har det blitt humor. Men se på det, tenk over det. Det barnet har et poeng. Det barnet har skjønt mer enn de menneskene som løper rundt og krangler og gjør vondt mot hverandre. Hva om vi faktisk hadde mer respekt for barn, hva om vi hørte litt mer på hva de egentlig forteller oss? Vi lærer barna at de ikke skal slå hverandre, også gjør vi det selv. Hvorfor lærer vi da barna at det er galt?

Barn er fantastiske, herlige skapninger som trengs i verden. De er livsviktige og jeg vil at deres meninger skal komme mer frem. Jeg vil at barns meninger skal ha en betydning og bli hørt. Jeg vil at barn skal bli tatt på alvor, selv når de leker.

Og da vil jeg at vi voksne skal se barna. Jeg skulle ønske det fantes et politisk parti for barn. Hvor barn lekte og fikk uttrykke sine meninger om dagsaktuelle temaer og debatter som omfatter barn. At de fikk være med på å bestemme hvordan DE vil ha det rundt seg. Det er alltid vi voksne som bestemmer og avgjør.

Det er en kunst å ikke se ned på barna. Jeg opplever så ofte at voksne gjør det og da mister barna sin stemmerett i verden. Barna er like viktige som deg og meg som er 20, 40, 80 år. Eller er de det? Kanskje er de viktigere også. Barna er faktisk fremtiden vår! Derfor er det så utrolig viktig!

Derfor skal jeg dra rundt på skoler og barnehager og høre hva barn mener om familieliv. Hva barn har forstått og hvordan barn ser det. Hva er en familie i dag? Hva er skilsmisse? Hva er adopsjon? Hvordan opplever de det? Hva er en stemor eller stefar? Hvor mange besteforeldre har vi? Hvem er det som bestemmer hjemme? Har noen to mødre eller to fedre? Hva mener de om det?

Jeg vil heve barna! Og jeg begynner i morgen!

- Jeg har en drøm. Den drømmen er å starte et stort prosjekt sammen med barn. Vi skal bygge vår egen barnehage. De skal få være med på å bestemme hvordan den skal være. Farge, fasong, rom, møbler, leker, aktiviteter, uteområdet, regler og motto. Barnehagen er for barn, så hvorfor skal ikke de få bestemme hvordan de vil ha det der de skal være? Er den ikke FOR barn?

Trygghetens rammer tar slutt

Det lille barnet der inne gråter. Det vil ut. Ut og leke og le og være fri. Løpe mellom trærne uten bekymringer...

Men dessverre står den ansvarlige voksne over det og sier at det vet bedre, det vet at skogen er full av vanskelige utfordringer for små barneføtter.

Barnet krymper seg, det vil ikke bli slik, det vil være barn for alltid og da blir det veldig redd. Det ser skrekkslagent opp på det nye, store mennesket. "Jeg forstår jo ikke alt det der i voksenverdenen, jeg vet jo nesten ikke hva to pluss to er. Hvordan skal lille meg klare seg i den store verdenen allerede? Jeg må kunne så mye jeg ikke kan. Det er så mye å lære, så mye å passe på, så mye å tenke over, så mye å huske, så mye å erfare, så mye ansvar. Hvordan skal lille meg klare det?"

Den voksne ser ømt, men strengt, på det lille barnet. "Du vet at du en dag står der. Alene med fullt ansvar for alt du gjør. Når skal det bli? Skal du la deg leke inn i livet og bli slengt i en stol av alle de andre store voksne? Eller vil du jeg skal følge deg gradvis over streken?"

Barnet tenker. Tenker veldig masse. Men tankene er bare bilder. En masse farger og store, skumle folk som kiker ned på barnet. "Jeg kan ikke være alene... Ikke alene..." Og da knekker barnet sammen. Det faller på alle fire på gulvet. Gråter stille inni genserarmen. Ingen som kommer for å trøste. Ingen som ser barnet. Bildene forandrer seg til folk som snur ryggen til barnet og går med nesa i været. "Klar deg selv, nå!" sier de og tar et siste øyekast på barnet. Barnet føler seg dum, for barnet vet at det klarer det hvis det vil. Men hva om barnet ikke vil?? Hva om barnet aldri vil? Hva om barnet for alltid vil ligge tett, tett inntil mammaen sin og sove under den gode og varme dyna?

Tryggheten fjernes. Rommet er nakent. Ingen mammalukt på puta lengre. Nye lukter. Hvor er tryggheten nå? Hvem er tryggheten?

Barnet tenker igjen. Nå leker barnet seg med tankene. De er mange, men de er lekne. "Jeg vet hvem som er tryggheten og jeg vet akkurat hvor den ligger henn..." Barnet smiler lurt til seg selv mens det tørker alt snørret og tårene på kanten av genserarmen. Nå sitter det på gulvet og ser rundt seg. "Tryggheten er akkurat her. Her inni meg. Jeg må bare få tak i den først. Og for å få tak i den, må jeg være sikker på at alt går i orden. Og det vet vi jo begge to, både jeg og du voksne, at det gjør det!"

Også reiser barnet seg. Ser seg i speilet og smiler. "Jeg er et barn, er jeg ikke?"

Inger 13.08.09