søndag 21. november 2010

Arne Næss - min helt!



Jeg ønsker å sitere Arne Næss fra boka: "Livsviktig - Arne Næss og dialogen" hvor han og Henrik B. Tschudi snakker sammen om livet, tid, penger, økologi, Gud, kjærlighet, medmenneskelighet og opplevelser fra 2. verdenskrig.
Han er en så fascinerende mann som jeg beundrer. Jeg skulle ønske det fantes flere som ham. En mann som virkelig tør å være seg selv og tenke sine egne tanker, tross sine 95 år. Han er dessverre død nå og det til stor sorg for hans nære etterkommere. Han er et fantastisk menneske med fantastiske tanker og holdninger til livet og andre mennesker. Nå vil jeg vise dere litt av ham og hvorfor jeg liker ham. Jeg vil være som ham! Alltid tørre å leke og beholde barnet i meg!

Arne Dekke Eide Næss (født 27. januar 1912, død 12. januar 2009) var en norsk filosof, som gjennom sine lærebøker i logikk, metodelære og filosofihistorie bidro til å gi filosofien en nøkkelstilling i det akademiske og intellektuelle liv i Norge i etterkrigstiden. Han regnes som grunnleggeren av dypøkologien og den såkalte Oslo-skolen. Han drev også på med klatring og boksing. (Wikipedia)

Arne Næss og dialogen
Henrik: "Hvis du selv var 20 i dag, hva ville du sett som viktigst å gjøre?"
Arne: "Når jeg ser steder i verden med undertrykkelse og hva som skjer med folk som er undertrykt, ville jeg dratt dit og sett hva jeg kunne gjøre. Kom deg ut og kom til steder - ikke hvor det er deilig, men hvor det er jævlig - og se hva du kan gjøre!"
(...)
"Jeg hadde nokså tidlig et uttrykk - medmenneske - som jeg særlig brukte om drittsekker. Jamen, det er jo et medmenneske, sa jeg. Når man stiller seg utenfor, blir det ikke noe samarbeid."
Henrik: "Du har levd et liv med mange bøker, men denne forankringen i livet har en liten mening.2
Arne: "Det må være livsfilosofi; med en tanke om hva som er verdt å gjøre, hva som er verdt å anstrenge seg for, og ikke minst: hva det ikke er om å gjøre å anstrenge seg for."
(...)
"Først og fremst er vi medmennesker, dernest skribenter og professorer. Det er viktig hva vi finner på i rollene vi har. Kanskje vi heller går ut og hjelper en katt som har forvillet seg... uten at vi må kjekke oss på noen som helst måte."
Henrik: "Hvordan er du blitt sånn, Arne? For 50-60-70 år siden ble ungdom i Oslo advart mot å dra ut på steder hvor man kunne risikere å havne i farlige situasjoner. Du reagerte motsatt: Dette er usosialt. Det er jo dit vi må dra. Vi må absolutt ikke la være!"
Arne: "Der mange andre sa nei, sånt gjør man ikke, fant jeg mine egne veier. Stort sett var det nokså uskuldige ting, men de sa: sånt gjør man bare ikke. Hørt på maken til tull! Det er jo nettopp det man gjør. Min far døde da jeg var ett år. Og mor sa: Nei nei, Arne. Men hun sa det på en sånn måte at jeg skjønte jeg kunne gjøre det likevel."
"....heldigvis fikk jeg mange venner som jeg kunne påvirke til å gjøre det som falt dem inn. Og det er temmelig mye rart som kan falle inn. Vi vet jo at menneskene kan finne på så mange rare og latterlige ting."
Henrik: "Vi kjenner denne trassigheten din, som også preget din pedagogikk og ditt forhold til studentene. Du var mest interessert i hva studentene var opptatt av, også at de skulle kunne kritisere deg. Når du en sjelden gang ba dem høre på deg, lovet du å ta dem med på epleslang om kvelden. Det var en spesiell pedagogikk."
Arne: "Jeg syntes det var fint med epleslang, det må jeg innrømme. Men vi fikk jo vondt i magen til slutt. Jeg syntes det var interessant å bli knepet av innehaverne. Da sa jeg: Jamen, eplene er så gode. Så sa de, jaja, ta et eple til da. Jeg har et lyst syn på menneskene. De sa: men han er jo sånn, også ble det godtatt. Det syntes jeg var flott."
(...)
Henrik: "I strid med alle normer og oppfatninger ringte du til fengselsdirektøren og spurte: Unnskyld, men har dere en nazist jeg kan lpne? Hvorfor skulle du låne en fengslet nazist til dine kurs på universitetet?"
Arne: "Jøss, hvordan kan du gjøre dette? sa de. Her sitter drittsekken, dette er helt umulig. Men ordet 'medmenneske' var viktig. Hvis han virkelig var en drittsekk, var desto viktigere å snakke med ham, finne ut hvorfor han var blitt sånn. 'Drittsekk' er et merkelig ord, synes jeg."
(...)
"De skulle vite at også jeg kunne avsløre meg. Jeg kunne jo snakke om ting jeg ikke burde ha gjort! Dessuten var jeg som sagt glad i epleslang. Vi burde har mer renessanse og mer epleslang også i dag."
Henrik: "En nær venn av deg ble tatt av en tyskervennlig nordmann, og senere mishandlet til døde. Etter krigen opprettet du en organisasjon som skulle hjelpe foreldre med å finne tilbake til historien om sine forsvundne sønner og døtre. I den sammenhengen møtte du nordmannen som hadde mishandlet din venn. Hvordan reagerte du på dette møtet?"
Arne: "Han var kommet helt galt ut, men han var et medmenneske. I en viss forstand syntes jeg synd på ham. Innerst inne visste han at det var forferdelig det han hadde gjort. Jeg snakket med ham som jeg snakket med andre, vennlig og hyggelig. Noe kunne komme til å skje med ham, kanskje så han han hadde en sjanse til å kunne bli akseptert."
Henrik: "Du skilte mellom det han hadde gjort og det han var som person."
Arne: "Vi kan ikke være sikre på hvordan vi selv hadde vært under andre omstendigheter, men andre venner. Vedkommende som ble så ille ga meg en fin mulighet til å finne ut hvordan han hadde blitt sånn. Det var for meg viktig. Ingen er tvers gjennom drittsekk, selv om de hittil har oppført seg som det."
Henrik: "La oss snakke om lekenhet. Du har forklart forskjellen på lek og spill. Et spill følger regler, men leken har ingen regler, den er spontan. Vi voksne slutter ofte å leke fordi vi er redde for å være rare."
Arne: "Mange kunne hatt mye morsom lek, men noe i dem sier neinei, ikke det. Hørt på maken! De vil ikke gjøre noe som virker rart. Man skulle være mye mindre kritisk på den måten, overfor seg selv. Noe kan du gjøre når du er syv men ikke når du er tolv, osv. Mitt poeng er: fortsett så lenge du synes det er moro. Gjør du såkalt dumme ting, får du etter hvert hevd på å gjøre det. Våre innfall er mye rikere enn hva vi synes vi kan vise. Det som virkelig er dumt, er å bruke betegnelsen dumt om noe som bare er rart. Vi snakker om innfall som ikke går ut over noen, og likevel sier man at det går det ikke an å gjøre. Og da er vi ved et viktig poeng: Det går an!
Henrik: "Det kan jo bli litt slitsomt for dem som er sammen med deg og ikke er vant med det. Feks da du hadde med deg studenter til Tvergastein og alle lå og sov, det var vinter og du merket at det begynte å riste i hytta, det blåste opp til storm. Da vekket du alle studentene og beordret alle til å sitte oppe på taket på hytte, fordi de skulle oppleve vinterstormen i Hallingskarvet."
Arne: "Men det er jo en forferdelig vind her, sa de. Ja, nettopp, sa jeg, da må vi sitte her lenger."
Henrik: "En annen gang skulle du ha dem til å løpe nakne rundt hytta i storm."
Arne: "Ja, det stemmer visst. Det har jeg nesten glemt. Jeg glemmer det snart."
(...)
"Vi går glipp av ganske mye glede. Slik er det med denne tøygrisen, det er ganske rart, men Timotei smiler og man smiler innvendig av ham."
(...)
"Da sier de som regel: Jaja, det er jo Arne Nøss, det er sånn han er. Kanskje de sier at han aldri blir helt voksen. Hvis de sier: Det der er tull og tøys, så sier jeg: Så flott da! Tull og tøys. Heldigvis kan jeg til en viss grad tulle fremdeles."
(...)
"Som barn så jeg mine venners foreldre komme trette hjem og gripe fatt i en avis, og visste at det var umulig å spørre, slik vi unge pleide å spørre hverandre - om det hadde vært moro i dag? Vi kunne ikke spørre om det hadde vært moro på jobben! Da skjønte jeg at det måtte være noe helt gæernt med de voksne. Sånn måtte jeg ikke bli! Senere fikk jeg mottoet: Litt mer moden, men aldri voksen!"

1 kommentar:

  1. "Ikke følg overfladiske betraktninger av verdier for tid. Men tenk etter selv! Betrakt, studer og gå i dypet. Foreldre bør også være mer observante på at barn skal få anledning til å tenke på noe. Dagens barn er engasjerte, og kan tenke dypt – la dem få sitte der og tenke. Nå tenker dette barnet dypt – føler dypt. Ikke forstyrr!
    Gi barna tillit - foreldre må ikke undervurdere dybden i det barnet tenker. Min far døde da jeg var ett år, mor var lettere å hanskes med på den måten. Jeg fikk anledning til å sitte og tenke. Jeg var heldig der," Arne Næss.

    SvarSlett