Drømmer om sommeren...

Fra eventyret 2009.

Jeg sier ikke at vinteren ikke er fin og bra, jeg sier bare at jeg drømmer og våren og den varme sommeren hvor man kan slenge av seg alle klærne. Vinter er fantastisk vakkert når det er noen minusgrader, vindstille og måneskinn. Når snøen glitrer, og selv lufta er fyllt med små glitterkorn. Knirkingen under skoene når man går bortover den iskalde snøen, forstrøyken som siver ut av munnen og de røde kinnene som får deg til å se frisk ut. Det er aldeles vakkert.

Men jeg tror ikke at jeg liker dette mørket veldig godt. Har lært det etter noen år. Jeg er ikke helt på topp gjennom de mørkeste dagene av året, men så snart vårens første tegn viser seg, spretter jeg også opp og ut av mitt lune hi. Jeg vil ut, ut og utforske verden.

Akkurat nå ser jeg tilbake på noe som har blitt og må forbli en tradisjon. Å bygge hytte ved Baklidammen sammen med Silje. Det er frihet og det er livet. Jeg vil dele mine minner med dere, så dere kan drømme sammen med meg... Det er yndlingsplassen min.

Enga ved Baklidammen.

Bildene under er fra sommeren 2009. En herlig, spontan og impulsiv utflukt klokken 22 på kvelden.

Her bygges det hytte av det naturen kan gi oss.

Beveren hadde heldigvis gjort det tyngste arbeidet for oss.

Ca slik så det ut da vi ble ferdige.

Og slik så det ut på utsiden.

Dette var synet vi våknet til.

Herlig morgensol mellom trærne!

Frihet!

 Det mest idylliske stedet i verden! Det blir så magisk og stemningsfult. Finnes ikke bedre sted å leke på.

Bildene under er fra sommeren 2011. Vi måtte gjenta suksessen fra to år tidligere, men denne gangen ble det enda mer magisk.

En fin fluesopp i gresset.

Hytta ble litt annerledes og bygd på et litt annet sted.

Hjemmekoselig med en gang. Ser det ut som vi bor her, eller?

En koselig lykt i taket skaper stemning i mørket.

Den magiske hytta om natten.

Det var nesten mer koselig å se hytta fra avstand enn å være i den.
Stemning. 

Hytta sett fra litt avstand.

Slik så det ut om morgenen...

Jeg prøver å vaske håret mitt i en aldri så liten bekk.

Det var fryktelig kaldt, men det funket!

Tada! Ferdig hårvask og tannpuss i bekken.

Her sitter vi forran vårt selvskapte hjem i skogen.

Dette er livet!

Å forsvinne helt inn i en egen verden og være der...

Vi var også så dristige at vi tok oss en nakenvask i den skjulte bekken.
Etterpå var vi så vågale at vi spradet rundt toppløse. For en befriende og fantastisk følelse. 

Prematurfødsel/barn

(Kilde: http://www.catherineshafer.com/tmp/prematur.html)

Jeg så nettopp en dokumentar på nrk om prematurbarn. Det skapte noen tanker inni meg og jeg mener alle burde vite litt om dette. Det er nok noen som opplever at vannet går så tidlig som i uke 23. Det er fryktelig tidlig, og flere organer er enda ikke klare til å fungere på egen hånd. De aller fleste, som får lov til å velge, velger å gjøre alt de kan til minste og siste slutt. De nekter å gi slipp på livet til deres nyfødte, lille barn de har ventet så lenge på. En slange blir ført ned i barnets lunger for at det skal kunne puste. Dette kan medføre varige komplikasjoner i lungene. Flere ganger stopper hjertet på de fleste og det må foretas hjertekompresjoner. 

Barnet har 5 % sjanse til å overleve. Ca 9 av 100 barn overlever en prematurfødsel og 7 av de 9 må slite med en eller annen form for funksjonshemmig, mer eller mindre alvorlig. Derfor vil bare 2 av 100 overleve og leve et friskt liv. Uansett vil en prematurfødsel prege barnet til deres siste dag. Sannsynligheten er selvfølgelig større dets tidligere barnet blir født, men hvis vi snakker om så tidlig som mellom 23.-26. uke, vil jeg tro at sannsynligheten for at barnet vil måtte leve med en funksjonshemmig er meget stor.

Leger og sykepleiere står på fra første stund for at det vesle barnet skal overleve. Dager og netter tilkoblet det ene og det andre, medisiner, pustehjelp og annet. Barnet må lide sin første tid i livet og kanskje resten av sitt liv. Og dette krever ressurser og det koster staten penger. Og til slutt vil de fleste alikevel dø. Etter noen timer, etter noen dager eller etter noen uker med intensitet.

Foreldrene får valget om de vil fortsette denne livredningen hvis de ser at det bare går nedover og hjertet ikke vil mer. De aller aller fleste ønsker å gjøre det, ønsker å gjøre alt de kan til siste slutt. Heldigivs, mener jeg, finnes det rasjonelle mennesker som biter seg i leppa og lar barnet få dø hvis det ikke klarer mer. Legene mener at barnet ikke er levedyktig hvis det ikke klarer seg gjennom alt de gjør for at det skal overleve.

Det er mange leger/sykepleiere som synes det er vanskelig at det er foreldrene som skal ta denne avgjørelsen, for de skjønner ikke helt alvoret. Det er jo bare deres lille baby som de elsker og som de har ventet på. Det er så mange følelser. De klarer ikke å se for seg livet med en datter eller en sønn med kanskje hjerneskade, sittende i rullestol, som krever deres tid og krefter døgnet rundt. Jeg mener ikke at det er rett at funksjonshemmede ikke fortjener livet, men det ville spart både barnet, foreldrene og systemet for krefter og penger. Det gjør noe med hele familien. Ikke at man ikke blir glad i barnet og ønsker det bort, men jeg tror et friskt barn kan få det bedre enn et funksjonshemmet barn. Vil man ikke det beste?

Som ei funksjonshemmet jente fortalte. Hun ble født i 26. uke og sitter i rullestol og trenger hjelp til absolutt alt. Hun er klar i hodet, prater og er ikke dum. I en periode av livet var hun svært deprimert og ønsket å dø, for hun følte seg til overs i verden. "Hva skal jeg gjøre da? Hva kan jeg brukes til?" Hun fikk den støtten og hjelpen hun trengte fra fødsel til hun ble 18. Da skulle hun liksom klare seg selv, med hjelp fra hjemmehjelpen. Dette mente hun var litt feil. Først hadde de brukt masse ressurser og penger og tid på å holde henne i livet og få henne til å leve og plutselig slutter de? Hvis de absolutt skulle gjøre det, mente hun at de måtte gjøre det for resten av deres liv.

Det er altså ikke bare bare. Hvis jeg måtte føde i uke 23 og skulle vært perfekt, ville jeg latt barnet få bli født uten å prøve å redde det, holdt det og latt det dø naturlig. Jeg mener ikke at det var noen som tok livet av det, da. Naturens gang, kaller jeg det, og sånn mener jeg det er riktig. På et sykehus i Nederland gjorde de det slik. Jeg ville sagt til min lege: "Jeg vet at det koster dere masse penger og ressurser å redde barnet mitt, jeg vet også at det med stor sannsynlighet vil dø etter kort kort tid og om det overlever er det enda større sannsynlighet for at det må leve med funksjonshemminger resten av livet og enda flere ressurser kreves av staten. Hvis dere har så mye penger og ressurser at dere har råd til å redde dette, lille barnet som ikke en gang har startet å leve, hvorfor ikke bruke disse pengene på å redde et annet barn som allerede har levd noen år og som trenger pengene?" Jeg ville antageligvis ikke klart å si det i den situasjonen, men jeg skulle ønske det...

Man gjør så mye for å gi liv til det som er i ferd med å dø og noen ganger gjør det bare vondt værre. Følelsene styrer oss til det. Vi er glade i noen og ønsker ikke å gi slipp på dem. Aldri. Hvorfor skal vi det? Om vi kan holde dem i livet? Vi ønsker bare å vite at vi har gjort alt. Det siste vi ønsker å si hvis noen dør, er: "Vi kunne ikke gjøre mer, vi gjorde alt vi kunne." For det er alltid noe man kunne prøvd å gjøre. Ingen får dø før man har prøvd å gi dem liv.

Livet er verdifullt.

Herlig lørdag

Det har vært en herlig lørdag. Akkurat slik den skal være. Jeg dro sammen med Birgit og lillebroren og søskenbarnet til Vassfjellet og brukte litt energi i bakken helt til det ble mørkt og jeg ble kald. Prøvde å lære Birgit litt slalom og jeg synes hun er tøff og flink til å være nybegynner. Hun kjørte ganske fort, selv om den riktige teknikken ikke er der. Jeg mener det er viktig å føle seg trygg, ha følelsen av kontroll og kjenne at noe er gøy og at du mestrer det å bare stå på dem i ganske stor fart ned en bakke, før en øver seg på teknikker. For da vil det komme litt etter litt. Det tok meg faktisk en stund før jeg klarte å stå ordentlig. Ble mye ploging før jeg kom så langt.

Birgit i farta!

Inger i farta!

Ser ut som jeg klarer det litt iallefall...

Fornøyd Birgit!

Bremser så snøen fyker.

Flinke Birgit!

Iallefall en herlig lørdag, herlig å kjenne seg fysisk sliten. Så dro jeg og Fredrik var på kino med Janne og Morten, og så: "A dangerous method". En interessant film bestående av veldig mange dialoger, tanker og samtaler.

A Dangerous Method handler om utviklingen av psykoanalysen 

og konflikten mellom analysens foregangsmenn."

Forbi komforsonen, jeg samler på erfaringer!

Det tar på å bevege seg utenfor komforsonen. Jeg kjenner at jeg er litt sliten av det. Dette skoleåret har vært min store omveltning. Et dramaår på alle måter. Både skole og jobb. Men det er bra. Bra for meg!

Mange er samlere. Det er vanlig å samle på noe man liker. Jeg samler på erfaringer. Får aldri nok av det. Aldri. Jeg tar vare på en hver ny erfaring. For alt gir meg noe, om det er negativt eller positivt, så har det noe å si for hvem jeg er og hvem jeg blir. Bekreftelse. Avkreftelse. Hvem er jeg? Tør jeg dette? Tør jeg virkelig dette? Ups, der tråkket jeg over streken. Nå er det for sent å snu, det er for sent å stille seg det spørsmålet om jeg tør. Jeg har ikke noe valg. Jeg må. Må man, så må man og da tenker jeg - det får gå som det går. Og som regel så går det bra. Om det ikke går bra, så har jeg lært noe. Noe om meg selv. Noe jeg tar med meg videre og aldri vil angre på. Man skal aldri angre på feiltrinn. Man skal se på det som en læring. Men det er bestandig nødvendig å føle at man mestrer. Det er da man får motivasjon og lyst til å fortsette med noe.

I dag hadde  alle fire gruppene fremføring av de små forløpene til et stykke. Spennende, gøy og lærerikt. Alt ble filmet og tatt bilder av, så det kan hende jeg får til å vise noe fra det når jeg får bildene/filmene. Det skjedde noe med vår gruppe som ikke var tenkt. "Maja" skulle komme inn og trøske en banan i munnen på "Herman" og slenge føttene til "Franz" av bordet. Det som skjedde, var at "Herman" falt bak fordi hele stolen veltet. Han slo seg i ryggen og ble kloret til blods på halsen. Bordet veltet over ende og ble liggende. DET skulle egentlig ikke skje, selv om det var ganske virkningsfult og stort og kult. Stakkars, stakkars "Herman".

Etter skolen møtte jeg henne jeg skal være dramainstruktør med. Hun var utrolig søt og koselig. Tror det kommer til å bli ganske gøy å jobbe med henne. Vi snakket litt løst og fast om flere ting og planla hvordan vi skulle jobbe med gruppa og hva vi skulle gjøre på mandag som en start. Da blir det drama/blikjentleker og navneleker og litt regler og forventninger og slikt. Blir veldig spennende og jeg er spent på hvordan jeg takler det og hvorda det blir. Utfordrende. Enda en ny erfaring. Fantastisk. Selv om det er litt skummelt også.. 8.-10. klasse! Hvem skulle tro at jeg noen gang kom til å være drama"lærer" for ungdomsskoleelever? Ikke jeg iallefall. Jeg har jo selv drømt om å være i en dramagruppe siden jeg var lita... Nå står jeg der og leder ei, uten å kunne så veldig mye selv. Kanskje jeg lærer noe, jeg også? Vi skal jobbe opp mot et stykke som skal settes opp i mai/juni. Og selv skal jeg være med på å sette opp et eksamensstykke i mai på skolen. Det tror jeg blir gøy. Gleder meg til det!

Jeg kjenner nå at jeg savner litt den gode, vante, trygge plassen, sittende på rumpa, krypende innenfor strekene.. Kanskje strekene har strukket seg litt?

De fysiske handlingers metode

Vi er en herlig gjeng samlet i Blackbox og Studio. Herlig uke med mye moro.

Denne uka handler det om våre fysiske handlinger. Hvordan viser vi at vi truer noen? Hvordan viser vi at vi tar på oss skyld? Vis tre måter å gjøre det på. Hvordan viser du at du er redd? Vis det. Hvordan er du når du er rasende og sint? Hvordan reagerer du når hun sier det? Hvorfor gjør du det når hun sier det?

Det er veldig gøy og veldig spennende. Hele klassen er delt inn i fire grupper på ca. 7 personer og vi alle har fått hvert vårt manus til et lite forløp. Det handler om en ungdomsgjeng på fem stykker hvor ei leter etter et armbånd og blir forbannet fordi hun ikke finner det og lar det gå ut over alle andre i rommet. Konflikter og catfighter og kjærlighetserklæringer. De to siste på gruppa får prøve seg som sufflør og regissør. Jeg spiller ei feit, litt sterk jente som prøver å opponere mot "sjefen" (hun som leter etter armbåndet) og går etterhvert lei av det hele.

I dag har vi brukt de tre timene på skolen til å gå gjennom del for del av det lille stykket. Om og om og om igjen til vi finner noe vi er fornøyd med. Vi må reagere impulsivt på komando og tenke på hvordan vi ville reagert som den rollen vi er i. I morgen skal vi fortsatt øve og det er siste innspurt før det skal vises for resten på fredag. Da blir det fire forskjellige forløp av samme manus/utgangspunkt.

Her sitter godtemomsen "Bodil" på senga si, mellom de to fine klesskapene.

Her skjer det saker og ting! Stakkars "Herman" som blir kvalt av "Maja". "Franz" prøver å dra henne vekk.

"Bodil" og "Linda". 

"Franz": Fordi jeg liker deg! Jeg liker deg!

Vårt rom/scene hvor vår lille forestillingen ble vist.

Og over til min nye, spennende, skumle, morsomme jobb. På fredag skal jeg møte henne jeg skal ha dramagruppa sammen med. Vi skal sammen planlegge ukene fremmover og finne ut hva vi skal gjøre. Første kveld er på mandag! Gleder meg. Ikke er det bare gøy og en fantastisk erfaring og bra på papiret, men penger blir det også av det!

Mitt emosjonelle minne

Min lille fremvisning ble av et minne hvor jeg skriver. For da jeg var ca 10 år skrev jeg en fortelling (som enda ikke er ferdig) på 23 håndskrevne sider, med tegninger til hvert kapittel. Derfor spilte jeg inn en liten del av første og andre kapittel, hengte opp tre tegninger på et rundt bord og la resten av de skrevne arkene på bordet, med ei skriveblokk åpen og en stol.

Først fortalte jeg at jeg elsket å skrive, at jeg skrev på alt og hadde fantasi. Så satte jeg meg ned på stolen forran bordet og begynte å skrive. Akkurat da startet opptaket av lesingen av min fortelling. det gikk helt greit. Var bittelitt skummelt å stå å prate forran hele klassen, men det var egentlig ganske gøy også.

Kroppslig nærvær og flyt

Jeg går et år drama og teater på NTNU Dragvoll og jeg vil fortelle litt om mitt andre halvår og hva vi gjør på skolen. Min andre dag på et nytt semester var ganske behagelig, gøy og interessant.

Vi har nå et slags kurs på to uker, hvor det første heter "kroppslig nærvær og flyt", det andre heter "de fysiske handlingers metode".

I går lærte vi om flyt. Det å være i flyt. Derfor lekte vi håndtårn, der man skal legge alle hendene oppå hverandre og stable dem på nytt og på nytt og på nytt... Hørt om flyt? Eller flow? Vi er i flyt når vi er fullstendig i nuet, fullstendig i oss selv, i vår egen verden og glemmer hvem vi er, tid, hvor vi er, hvorfor vi er og alle problemer og spørsmål og bekymringer. Vi bare er , der og da og lever de fantastiske sekundene. Som oftest er flytopplevelsene en lykkeopplevelse, men det kan også være alvorlige øyeblikk. Men det går ikke ann å ha en sorgfull flytopplevelse.

Vi opplever flyt flere ganger om dagen uten at vi egentlig tenker så mye over det. Som barn opplevde vi nok mere flyt enn vi gjør nå. Vi trengte ikke ta ansvar eller bekymre oss om de store spørsmål som barn og hadde derfor mye mer tid til å være i flyt.

Kan du huske en flytopplevelse?

I dag startet dagen i Blackbox på Dragvoll. Halve klassen lå strødd på rygg utover gulvet, med lukkede øyne. Vi gjorde en avspenningsøvelse flere sikkert har vært borti. Hvor man strammer muskel for muskel og slapper av i hele kroppen. Kjenne på hver bevegelse. Vi rullet rundt på gulvet for å bli kjent med vår egen kropp. Vi strekte og bøyde oss som en katt. Vi gikk på tærne, på hellene, på begge sidene av føttene og vi testet tyngdekraften og balansen med å bekke hit og dit og svaie i "vinden".

Så fikk vi hvert vårt store ark som vi skulle tegne av hverandre på. Hele kroppen. Etterpå fargela vi hele vår egen kropp i akkurat de fargene og mønstrene vi ville. Vi skulle farge våre følelser til hver kroppsdel. Så gikk vi rundt med "dukkene" våre og hilste på hverandres dukker og så på dem. Så ble alle hengt opp på veggene, værende til beskuelse.

Her er noen av de flotte, fragerike kroppene.

Til slutt snakket vi sammen om emosjonelle minner. Hun viste oss et emosjonelt minne som hun hadde. Et minne hvor hun var i flyt. Det var fra barndommen hennes. Hun fremførte det med innlevelse.

Vi fikk derfor i lekse å skrive et slikt minne om oss selv. Hva som helst. Et emosjonelt minne hvor vi var i flyt. Dette skal vi jobbe med i morgen, for det skal bli en liten performance som vi skal vise for resten av klassen. Vi får velge om vi vil bruke verbalt språk, lyder, musikk, farger, tegninger, bilder, gjenstander, rekvisitter, kostymer, bevegelse, dans, sang, fortelle. Veldig åpent, akkurat slik vi selv vil formidle vårt emosjonelle minne. Ganske spennende. I morgen skal vi jobbe to og to for å få idéer og inspirasjon til hvordan vi skal legge det opp.

Jeg vet enda ikke helt hvilket emosjonelt minne jeg skal velge. Jeg har lyst til å ta noe fra min barndom, for jeg vet jeg har veldig mange flytopplevelser fra da. Hva jeg skal gjøre, vet jeg heller ikke, men jeg har lyst til å bruke mest bevegelse.

Og dette er universitetet! Jeg liker akkurat det.

Og da jeg kom hjem, møtte jeg dette i døra:

Det er veldig hyggelig å komme hjem til et sånn skilt hengende over døra.