Jeg så nettopp en dokumentar på nrk om prematurbarn. Det skapte noen tanker inni meg og jeg mener alle burde vite litt om dette. Det er nok noen som opplever at vannet går så tidlig som i uke 23. Det er fryktelig tidlig, og flere organer er enda ikke klare til å fungere på egen hånd. De aller fleste, som får lov til å velge, velger å gjøre alt de kan til minste og siste slutt. De nekter å gi slipp på livet til deres nyfødte, lille barn de har ventet så lenge på. En slange blir ført ned i barnets lunger for at det skal kunne puste. Dette kan medføre varige komplikasjoner i lungene. Flere ganger stopper hjertet på de fleste og det må foretas hjertekompresjoner.
Barnet har 5 % sjanse til å overleve. Ca 9 av 100 barn overlever en prematurfødsel og 7 av de 9 må slite med en eller annen form for funksjonshemmig, mer eller mindre alvorlig. Derfor vil bare 2 av 100 overleve og leve et friskt liv. Uansett vil en prematurfødsel prege barnet til deres siste dag. Sannsynligheten er selvfølgelig større dets tidligere barnet blir født, men hvis vi snakker om så tidlig som mellom 23.-26. uke, vil jeg tro at sannsynligheten for at barnet vil måtte leve med en funksjonshemmig er meget stor.
Leger og sykepleiere står på fra første stund for at det vesle barnet skal overleve. Dager og netter tilkoblet det ene og det andre, medisiner, pustehjelp og annet. Barnet må lide sin første tid i livet og kanskje resten av sitt liv. Og dette krever ressurser og det koster staten penger. Og til slutt vil de fleste alikevel dø. Etter noen timer, etter noen dager eller etter noen uker med intensitet.
Foreldrene får valget om de vil fortsette denne livredningen hvis de ser at det bare går nedover og hjertet ikke vil mer. De aller aller fleste ønsker å gjøre det, ønsker å gjøre alt de kan til siste slutt. Heldigivs, mener jeg, finnes det rasjonelle mennesker som biter seg i leppa og lar barnet få dø hvis det ikke klarer mer. Legene mener at barnet ikke er levedyktig hvis det ikke klarer seg gjennom alt de gjør for at det skal overleve.
Det er mange leger/sykepleiere som synes det er vanskelig at det er foreldrene som skal ta denne avgjørelsen, for de skjønner ikke helt alvoret. Det er jo bare deres lille baby som de elsker og som de har ventet på. Det er så mange følelser. De klarer ikke å se for seg livet med en datter eller en sønn med kanskje hjerneskade, sittende i rullestol, som krever deres tid og krefter døgnet rundt. Jeg mener ikke at det er rett at funksjonshemmede ikke fortjener livet, men det ville spart både barnet, foreldrene og systemet for krefter og penger. Det gjør noe med hele familien. Ikke at man ikke blir glad i barnet og ønsker det bort, men jeg tror et friskt barn kan få det bedre enn et funksjonshemmet barn. Vil man ikke det beste?
Som ei funksjonshemmet jente fortalte. Hun ble født i 26. uke og sitter i rullestol og trenger hjelp til absolutt alt. Hun er klar i hodet, prater og er ikke dum. I en periode av livet var hun svært deprimert og ønsket å dø, for hun følte seg til overs i verden. "Hva skal jeg gjøre da? Hva kan jeg brukes til?" Hun fikk den støtten og hjelpen hun trengte fra fødsel til hun ble 18. Da skulle hun liksom klare seg selv, med hjelp fra hjemmehjelpen. Dette mente hun var litt feil. Først hadde de brukt masse ressurser og penger og tid på å holde henne i livet og få henne til å leve og plutselig slutter de? Hvis de absolutt skulle gjøre det, mente hun at de måtte gjøre det for resten av deres liv.
Det er altså ikke bare bare. Hvis jeg måtte føde i uke 23 og skulle vært perfekt, ville jeg latt barnet få bli født uten å prøve å redde det, holdt det og latt det dø naturlig. Jeg mener ikke at det var noen som tok livet av det, da. Naturens gang, kaller jeg det, og sånn mener jeg det er riktig. På et sykehus i Nederland gjorde de det slik. Jeg ville sagt til min lege: "Jeg vet at det koster dere masse penger og ressurser å redde barnet mitt, jeg vet også at det med stor sannsynlighet vil dø etter kort kort tid og om det overlever er det enda større sannsynlighet for at det må leve med funksjonshemminger resten av livet og enda flere ressurser kreves av staten. Hvis dere har så mye penger og ressurser at dere har råd til å redde dette, lille barnet som ikke en gang har startet å leve, hvorfor ikke bruke disse pengene på å redde et annet barn som allerede har levd noen år og som trenger pengene?" Jeg ville antageligvis ikke klart å si det i den situasjonen, men jeg skulle ønske det...
Man gjør så mye for å gi liv til det som er i ferd med å dø og noen ganger gjør det bare vondt værre. Følelsene styrer oss til det. Vi er glade i noen og ønsker ikke å gi slipp på dem. Aldri. Hvorfor skal vi det? Om vi kan holde dem i livet? Vi ønsker bare å vite at vi har gjort alt. Det siste vi ønsker å si hvis noen dør, er: "Vi kunne ikke gjøre mer, vi gjorde alt vi kunne." For det er alltid noe man kunne prøvd å gjøre. Ingen får dø før man har prøvd å gi dem liv.
Livet er verdifullt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar