Barnevakt-Inger

I helgen var jeg barnevakt for to søte små og en stor. 1,5 år, 3 år og 11 år. De er bare fantastiske. De to minste sov da jeg kom og elleveåringen fikk gjøre som han selv ville. Jeg hadde med meg to venninner som var der sammen med meg. Vi så film og elleveåringen så litt film sammen med oss i begynnelsen, før han gikk ned på rommet sitt. Plutselig hører jeg 3åringen i underetasjen, rope etter pappa. Storebror snakker beroligende til ham og da jeg kommer ned og han ser meg, begynner han å gråte. Han løper opp og ser bare to fremmede jenter i stua. Blir stående midt på gulvet og gråte etter mamma og pappa. Jeg løfter han opp og går ned, prøver å roe han ned. Jeg spør om han vil bli med på rommet til storebroren og det ville han. Jeg satt på sengekanten med han på fanget en stund, mens han fikk høre på musikk og se på det storebroren gjorde. Så begynte han å bli trygg og snakket og spurte masse. Spurte hva de oppe gjorde og fortalte om naboen som en gang hadde hatt fest og bråket. Fortalte om en gang han hadde stått på ski over ei bru og trollet som tok både skiene og stavene. Fantasi, det har han!

Så gikk jeg opp igjen og kom ned etter en time. Storebroren ble med inn på rommet hans for å prøve å legge han. Først ville han ikke og spurte etter pappa. Jeg sa at jeg kunne si at pappa skulle komme inn på rommet hans når han kom hjem. Det var greit. Han ville ikke ha på dyne, lyset på og døra vid åpen. Betryggende å vite at storebror var i rommet rett ved siden av. Stille ble det ganske fort.

Mine to venninner dro hjem og storebror la seg også for å sove. Da hører jeg gråt fra barnerommet innenfor foreldrenes rom. Ettåringen har våknet. Mørkt som det var i rommene, aner jeg ikke hvor hun ligger. Slår på lyset på det lille rommet hennes og ser henne knipe igjen øynene av det skarpe plutselige lyset. Skynder meg å slå det av igjen før hun ser at det er meg. Jeg er redd for at hun skal bli redd og begynne å hylgråte når hun ser at det er meg og ikke mamma, så jeg prøver å snakke så lite som mulig. Løfter henne opp, hun graver seg inntil meg. Legger henne ned i foreldrenes seng og legger meg ved siden av henne. Da gnur hun seg inntil meg og lager koselyder om at hun vil bli holdt rundt. Hun ligger og gnur seg litt frem og tilbake en stund og jeg er så redd for at hun skal se at det er meg. Til slutt sovner hun igjen og jeg lister meg ut.

Da det hadde gått en halvtime eller time, våkner hun igjen. Jeg tenker at hun nå kommer til å se at det er meg. Hun vil opp, så jeg løfter henne opp og går ut i stuen og setter meg. Så vi hun ned på kjøkkenet og vil ha det ene og det andre. Jeg setter henne på kjøkkenbenken og derblir hun bare sittende å stirre ut i luften. Hun sier ingenting og det er akkurat som om hun ikke bryr seg at det er meg. Ingen raksjon på at det er meg og ikke mamma. Plutselig rekker hun hendene mot meg og vil opp igjen. Jeg går opp og setter henne på gulvet. Hun går bort til potetgullskåla på bordet og jeg blir redd for at hun skal ha, men hun blir bare stående å stirre på den, før hun subber inn på foreldrenes rom og inn på sitt rom i mørket. Uten at hun eller jeg sier noe, løfter jeg henne opp og legger henne i senga og brer over henne og sier god natt. Stille ble det.

Merkelig. Det var en veldig god følelse og en spennende utfordring da de begge våknet. Jeg liker å lære og bli prøvd når det gjelder barn. Jeg fikk en mestringsfølelse som gjorde meg glad. Jeg fortalte selvfølgelig alt til foreldrene da de kom hjem og de syntes jeg improviserte bra og bare lo. Det var skikkelig koselig da hun bare ville kose med meg i senga. Kjente at jeg gleder meg til å få barn og at det er fryktelig vanskelig å vente på det...

Barn er livet! Jeg elsker barn så utrolig mye. De er noen forunderlige, herlige og naturlige skapninger. Mennesker er også utrolig spennende å lære å kjenne. Jeg har funnet ut at jo mer jeg lærer andre mennesker å kjenne og for hvert nye menneske jeg forstår, lærer jeg noe om meg selv.