Et uendelig vennskap

Jeg og Janne var en dag til en fotograf og tok noen bilder sammen. Gøy!
Tenkte det kunne være gøy å ha noen ordentlige bilder, med tanke på hvor lenge vi faktisk har kjent hverandre og hvor mange bilder vi har tatt sammen opp gjennom årene. Bare synd vi bare har ett bilde sammen fra vi var små. Jeg synes det er utrolig kult at vi fortsatt er veldig gode venner. Helt siden barnehagen har vi hatt et nært og spesielt forhold, selv om vi har bodd sju år på forskjellige steder. Nå bor vi endelig i samme by igjen, og det er fantastisk!

Jeg har fryktelig lyst til å arrangere et lignende bilde nå, hvor vi ligger på et rødt teppe på en grønn plen og leker med barbiedukker i fine, rosa badedrakter.


Jeg fant en halvferdig tekst jeg skrev i 2008, som jeg synes passer seg å dele her nå, sammen med bildene. 

Jeg begynte i barnehagen da jeg var 4 år og satte meg med den eneste jeg kjente og perlet med sånne store perler ved et bord. Så kommer det ei søt lita jente sammen med moren sin. Da hun får øye på meg som sitter med hennes venninne, får hun et rart uttrykk i ansiktet og blir med en gang veldig beskjeden, stiller seg bak moren og holder seg i føttene hennes.

Det er hva jeg husker fra første dag i barnehagen og mitt første blikk av henne som jeg skulle få oppleve SÅ mye morsomt og sprøtt med, dele alle hemmeligheter med, sorger og gleder, henne jeg skulle få et spesielt forhold til, henne som skulle bli mi aller beste venninne, henne jeg skulle bli bundet og avhegnig av, henne jeg skulle bli mest glad i. Ja, jeg kunne ramset opp enda mer, det er så mye som binder oss to sammen til evig venninner.

Jeg husker da jeg begynte i 2. klassen og Janne i 1. Vi fant på så mye rart på barneskolen. Det er så mye at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal begynne.

Jeg kom på bussen og ser deg sitte og vente på meg på vår faste plass. Du smiler bredt til meg og jeg til deg også. Vi var begge alltid glad for å se hverandre. På bussen snakket vi alltid masse. Så tar du opp en rundformet pakke og gir meg den. Og jeg gjør det samme. Pakke? Ja, altså en liten gave innpakket i masse dopapir og innsurret i brunteip og gråteip et par ganger. Vi ler og begynner å surre av all teipen som sitter så godt fast. Surrer og surrer. Vi blir ikke ferdige før vi er fremme på skolen og må fortsette i skolegården. Det er høst og veldig kaldt ute så det er ikke bare, bare å skulle få av den vanskelige teipen med stivfrosne små hender. Da teipen er fått av er det bare å begynne å surre av dopapiret som er rundt. Alt dette tok sin tid, men det var alltid en glede å se hva som var inni. Kunne være alt ifra dukkeklær til små figurer. Når dem var innpakket var dem ca. 15cm i diameter og selve gaven kunne være bare 2-6 cm i lengden. Dette var noe som gjorde hver begynnelse på dagen til en glede.

Ja, jeg og Janne, vi var mange ganger noe helt for oss selv. Vi gjorde mye som ingen andre gjorde. Var oppfinnsomme og likte oss svært godt ute. Mange ganger nektet vi å komme inn fordi vi hadde det så gøy. Vi laget hytter, huler i snøen, sølekaker og forskjellige retter av naturens midler. Ja vi gjorde egentlig det barn flest pleier å gjøre i barnehagealder.

Det er så mange minner som strømmer på når man sitter slik og tenker tilbake, gode minner jeg aldri kommer til å glemme.

Jag husker vi pleide veldig ofte å disse. Vi lekte mange ganger at det var fly og ufo, ja tog og buss og hva det skulle være. Bare fantasien som satte i gang. En gang i 2./3. klassen skulle vi se hvem som greide det mest utfordrende på dissa i stor fart. Du skulle liksom vise deg og slapp hendene og lente deg bak. Men selvfølgelig glømte du å holde deg fast med føttene og ble kastet rundt og slo hodet i isen på bakken. Da du fikk hjernerystelse og måtte hvile hjemme i mange dager. Det var kjedelig når du ikke var på skolen. Og noe som gjorde meg redd da, var da ei i 4. klassen sa at du kom til å glemme hvem de forskjellige personene var, også meg. Så da du satt på bussen første dagen etter at du var blitt frisk, spurte alle om du visste hvem jeg var. Selvfølgelig husket du alle, men du var bare litt sliten. 

Her er noen av bildene som ble tatt, og som vi fikk i dag.